Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
20 DE STORE DIKTERE
sin reise begynte han den 3. november 1871 sine forelesninger over «Hoved-
strømninger i 19. Aarhundredes Litteratur», som senere utkom i bokform:
«Emigrantlitteraturen» (1872), «Den romantiske skole i Tyskland» (1873),
«Reaksjonen i Frankrike» (1874), «Naturalismen i England» (1875), «Den
romantiske skole i Frankrike» (1882) og «Det nye Tyskland» (1890). Som
videnskapelig litteraturhistorisk verk kan «Hovedstrømninger» ikke stå
for kritikk. Det er foretatt sterke forskyvninger av hensyn til verkets
stridsidé. Det er blitt en forherligelse av de diktere som kjempet for de
samme idéer som Brandes hyldet, de andre omtales ikke eller de ned-
styrtes i forakt. I bøkene om Tyskland savnes flere av den tyske diktnings
beste navn. Det folkelige, det nasjonale, det romantiske går Brandes uten-
om, og det vil i virkeligheten si at han går utenom. noe av det vesentlige i
folkets liv. Hvad han talte om, var slett ikke hovedstrømningene, det var
om frihetsidéens historie, vel å merke ikke den nasjonale frihetsidé, men
den internasjonale åndelige frihetsidé slik den gav sig til kjenne i det nit-
tende århundres tenkning og diktning; det var kampen for den moderne libe-
ralisme og helst i radikal form han optok i Norden, det var en stor og rik
européisk åndsbevegelse han førte innover de nordiske land, gjerningen
var stor nok om en ser dens begrensning. Og ikke minst betydning fikk det
at for første gang på lange tider hørte man forkynt at diktningen skulde
ikke sees i tilslutning til estetiske idéer, men i stor sammenheng med det
politiske og sosiale liv, dikteren var forkynner av idéer. Aldri var det
talt og skrevet slik i Norden om diktning og diktere, poesien fikk plutselig
en ny og uanet betydning, dikterens kall blev et nytt. At poesien slik
skulde tjene idéene i kampen for seier både uforferdet og begeistret. Ro-
mantikkens dunkle og hellige lunder blev hugget og brent, dens alter styrtet
og en ny byggetomt ryddet for diktningen. Også vi måtte inn i kampen
for den frie tanke, også vi måtte rives med av hovedsirømningene.
Kampen mot Brandes blev fra første stunden til hans død ført med
alle mulige slags våben. Selv førte han striden skarpt, men aldri util-
børlig — at det var meget han ikke forstod, var hans begrensning, ikke
hans kampmåte. Men hans efterfølgere, de som kan samles inn under beve-
gelsen «brandianismen», vek ikke tilbake for å bruke motstandernes våben.
Efter en del kampår følte han sig foreløbig ferdig med Danmark og bo-
satte sig i Berlin i 1877, og vendte først tilbake i 1882. I disse år skrev han
en rekke åndfulle, klare og mindre stridbare verker — «Søren Kierkegaard»,
«Danske Digtere», «Esaias Tegnér», «Disraéli» og «Ferdinand Lassalle».
Han utformet sin stils klarhet og søkte stadig mot et renere dansk og
skapte den kritiske stil som i mange år blev mønsteret for kritiske skri-
benter i Norden.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
