Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
forurensning i tilknytning til biltrafikken vil ikke bli borte.
Det er heller ingen som veit hva økt utslipp av platina i
miljøet vil bety. En nedslitt katalysator skal visstnok
forurense enda verre enn en motor uten katalysator.
I stedet for å ta ondet ved rota, i stedet for å gjennomføre
ei radikal omlegging av persontransporten over til mer
kollektive og mindre sløsende løsninger, lager man en
«miljøboks». Mens boksen kan være profittabel for produsentene,
ville radikale tiltak true de mektige bil- og oljemonopolene.
Derfor er sånne tiltak utelukka.
Prinsippet om å la forurenseren «betale hva det koster» å
forurense er på en måte å bruke markedsmekanismen til å
styre kapitalen inn i et mer miljøvennlig spor. Min tidligere
innvending mot kapitalens bedriftsøkonomiske holdning til
miljøet biir dermed til dels imøtekommet. Men det skal ikke
mye fantasi til å se begrensningene i denne typen tiltak. Nå
er som kjent ozonlaget trua. Uten ozonlag kan det ikke bo
mennesker på denne planeten. Den eneste prisen som
uttrykker den virkelige verdien av ozonlaget er en pris som
går mot uendelig. I løpet av tretti år vil «vi» kanskje ødelegge
20 prosent av ozonlaget. Hvor mye er tjue prosent av
uendelig, og hvordan skal denne prisen legges på
KFK-produsent-ene? Eller hva er prisen på 3500 indiske fattigfolk som Union
Carbide har myrdet i profittens navn? Hvor høy må prisen
være for å hindre Union Carbide eller noen annen i å gjøre
det samme om igjen? (Selskapet ble dømt til å betale over 400
millioner dollar i erstatning, og sa seg visstnok fornøyd med
dommen.) Det er lett å se absurditeten i slike
prisbetraktnin-ger. Derfor er det også lett å se at det å la forurenseren «betale
hva det koster» å forurense har store begrensninger, når det
gjelder å løse miljøproblemene. En slik «pris» kan også
fungere slik at kapitalen har kjøpt seg retten til å forurense. Og
hvis vi først snakker om prisen på forurensning, må vi
sjølsagt i prinsippet se på de totale samfunnsmessige kostnadene
173
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
