Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
hadde vært for at den vestlige imperialismen faktisk ønsket å destabilisere landet og
dele det opp i interessesoner. Dette ser man blant annet på Vestens selektive interesse
for menneskerettighetene. Når Tyrkia utsletter kurdiske landsbyer svarer Vesten med
å sende mer våpen. Når lederen for kurdernes frigjøringskamp søker fristed i vest,
gjør USA sitt ytterste for å hjelpe det blodige tyrkiske regimet med å fange ham for å
kunne gi ham en tiltale som vil innebære dødsstraff. Men når det gjelder
kosovoalbanernes frigjøringskamp, er det plutselig helt andre prinsipper som gjelder.
De handlingene fra geriljaens side, som for kurdernes del, gjør at de blir kalt terrorister
og mordere, blir plutselig heltegjerninger i en nasjonal frigjøringskamp. Plutselig
melder USA seg som den væpnede frigjøringskampens høye beskytter. I stedet for å
bli behandlet som terrorister, opplever UCK-lederne at de blir behandlet som
statsledere og likeverdige motparter til lederne for den staten de gjør opprør mot.
Like selektiv er motstanden mot etnisk rensing. Da Kroatia brente serbiske
landsbyer og myrdet forsvarsløse menn, kvinner og barn i det serbiskdominerte Krajina
i 1995 og fordrev mellom 600 000 og 700 000 serbere, svarte ikke USA og Vesten
med å gå til krig mot overgriperne. Tvert om sørget USA og Tyskland for at de
kroatiske overgriperne hadde tilstrekkelig med våpen og utstyr til å gjennomføre
folkemordet og for sikkerhets skyld ga de aktiv bistand med å slå ut serbiske
kommunikasjonssentre og nøkkelstillinger.
Slik er det fordi dette ikke er sivilisasjonens kamp mot barbariet, men en ny
imperialistisk krig for en nyoppdeling av verden. Denne krigen har pågått på Balkan
på mesteparten av nittitallet, og den er ikke slutt med den kommende oppdelinga av
Jugoslavia. I sin maktarroganse har USA satt sitt forhold til Russland på en alvorlig
prøve, og kanskje forspilt mye av sine gevinster der. USA og NATO kan sikkert
knuse Serbia, men ikke uten å knuse Russlands illusjoner om en fredelig sameksistens
med Vesten. Vesten lar seg antakelig villede av at Russland er bankerott og økonomisk
sett i lomma på Verdensbanken. Men dette er ei overflatisk vurdering. Russland er
rikt og kunne komme på fote igjen på forholdsvis kort sikt hvis Russland reverserte
markedsliberalismen og gjennomførte en sentralisert restrukturering av landet.
Russerne er ikke dumme. De ser at det USA og NATO nå gjør med Jugoslavia kan
gjøres med de gamle sovjetrepublikkene opp mot Russlands grense, og det kan gjøres
ved å spille på etniske konflikter i Russland sjøl. NATO har også demonstrert sin
forakt overfor FN og Sikkerhetsrådet og sin vilje til å sette folkeretten og
statssuvereniteten til side. Disse lærdommene vil ikke gå tapt i Russland, aller minst
blant de lederne som venter på å ta over etter Jeltsin. Av rein egeninteresse er de nødt
til å utvikle en strategi for å svare på NATOs framrykking mot den russiske grensa.
At summen av dette betyr mer fred og vennskap får de tro på som ønsker det. Vi
andre må reise kampen mot krigen og krigshisserne.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
