- Project Runeberg -  Den røde døds maske og andre fortællinger /
17

(1914) [MARC] Author: Edgar Allan Poe Translator: Carl Nærup
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hans hjerte forraadte mig!

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Hans hjerte forraadte mig! 17

viser bevæger sig ikke hurtigere, end jeg gjorde.
Aldrig hadde jeg følt rækkevidden av min egen
energi og skarpsindighet som netop nu i denne
nat. Jeg kunde neppe tvinge min seiersglæde tilbake.
Tænke sig, at mens jeg litt efter litt skjøv døren
up, hadde han ikke den ringeste anelse om mine
tanker og hemmelige gjerninger. Jeg lo høit ved
denne forestilling, og det kan være, han hørte mig,
ti han rørte sig pludselig i sengen, som om nogen
hadde forstyrret ham. Nu tror dere kanske, at jeg
trak mig tilbake? Men nei. Det var sort som blæk i
hans værelse (ti av frygt for røvere hadde han sat
skodder for vinduerne), følgelig kunde han ikke
merke, at døren var aapen, hvorfor jeg fortsatte at
skyve til den.

Jeg hadde alt listet mit hode indenfor og stod i
begrep med at aapne lygten, da jeg uforvarende kom
til at støte til laasen med tommelfingeren. I samme
øieblik sprang gamlingen op i sengen og ropte:
»hvem der?"

Jeg holdt mig stille som en mus. I løpet av en
hel time bevæget jeg ikke en muskel, men hørte
heller ikke, at han la sig ned igjen. Han sat op-
reist i sengen — akkurat som jeg hadde gjort nat
efter nat, opmerksom lyttende til væggesmedenes
kneppen.

Saa hørte jeg et dæmpet suk, og jeg forstod, han
var angst til døden. Det var ikke et av de suk, som
uttrykker smerte eller sorg — nei, nei — det var
den sagte, tilbaketrængte lyd, som stiger fra sjælens
dyp, naar den er besat av rædsel. Jeg skulde mene,
jeg kjendte til denne lyd. Hvor mangen nat —
netop ved tolvtiden, naar hele verden sov, hadde
ikke det samme suk steget fra mit eget bryst, økende
ved sin gjenlyd den skræk, som næsten gjorde mig
forrykt! Jeg siger, at jeg kjender til det. Jeg visste,

Edgar Allan Poe. 2

i
i

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 16:25:02 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/rodedods/0023.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free