Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
273
kene. Men heller ikke efter denne bestemmelse kan kvinner tale
ved den almindelige gudstjeneste, således som lege menn kan.
Det er foruten statsråd Ivar Tveiten (v.) først og fremst Norske
Kvinners Nasjonalråd som har æren av den nye bestemmelse.
Under prestenøden omkring 1920 fant kvinneorganisasjo-
nene at tiden var inne til ny aksjon. Men myndighetene har
gått den vanlige vei: å spørre de kirkelige autoriteter. Det
teologiske fakultets flertall, professorene Brandrud, Brun og
Michelet rådet i 1917 og 1921 til å åpne prestestillingene for
kvinner, mens en minoritet, professor Ihlen, uttalte at kvinnens
hele utrustning ikke gjorde henne skikket til prestens gjerning.
Menighetsfakultetet nedla i erklæringer av 1917 og 1921
bestemt protest mot en lov om kvinners adgang til de geistlige
embeder, en lov som vilde stå i åpenbar strid med Guds ord i
den hellige skrift og mot den lutherske kirkes skriftprinsipp,
dens hevdelse av Skriften som eneste regel og rettesnor for
kristen tro og kristent liv.
Av rikets biskoper har de fleste uttalt at kvinnelige prester
stred mot Guds ord og kirkens praksis. De vilde derfor ikke
påta sig å ordinere en kvinne, å meddele henne kollas eller
føre tilsyn med hennes geistlige arbeide. Biskopene Jens Gle-
ditsch og Jens Tandberg har dog erklært at man ikke kunde
reise prinsipielle innvendinger mot kvinnelige prester. Det
samme hevdet redaktøren av «Kirke og Kultur», den nuværende
biskop, Eivind Berggrav, samtidig som han dog gav kvinnesaks-
kvinnene en skrape fordi denne sak var «blåst op utenfra i kraft
av et ærgjerrig konsekventsmaker»».
Den store masse av kirkefolket har i dette spørsmål som
vanlig fulgt Menighetsfakultetet. Intet under at tilhengere av
reformen var misfornøid med at ministeriet Blehr sendte saken
til uttalelse av menighetsrådene.
Resultatet av stemmegivningen i menighetsradene årene 1926
og 1927 var ikke opmuntrende for feminister. Av 1000 menig-
hetsråd uttalte 957 sig mot kvinners adgang til geistlige embeder
og bare 43 for. Av de 957 besvarelser var omtrent 200 ikke
enstemmige. I omtrent fjerdedelen av menighetsråd var det
altså flere eller færre stemmer for å åpne kvinner adgang. Ster-
kest var motstanden i Stavanger bispedømme, der alle menig-
hetsråd — 59 — uttalte sig mot. Som hovedgrunn anførte de
fleste rad at Bibelens ord forbød kvinner å være prester.
18
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
