Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HANS E. KINCK 133
henne. Og bygden driver inn i et nytt stadium av sin utvikling, de
gamle storfolk er gått under, nye embedsmenn, forsiktige, omgjengelige,
tilsynelatende forstående, flytter — sammen med bygdens nye bonde-
tingmann — inn i bygdens nye hotell, som eies av en av bøndene som
er blitt gift med en fogeddatter. Noe håp om sammensmeltning av de to
kulturer synes ikke å finnes: «En av kulturene må gå under. Eller
begge!» Det siste, begge kulturers undergang, synes å være romanens
varsel.
Det er en veldig anlagt roman, men langt fra vellykket i den måte
hvorpå den er gjennemført — ganske bortsett fra om man deler Kincks
sortsyn. Første del gir det store anslag, her er styrke, synsk fantasi, det
veldige dramatiske billede, og den griper ved den ømhet for barn, den
sårhet for menneskeskjebner som den røber. Annen del, «Iøiernes» bok,
er som helhet mislykket, anstrengt og masende, kvalt under overdrivelser
og gjentagelser, — fantasien bærer ikke disse orgier av redsler og uhygge.
De komiske innfall skulde beherske handlingen, Kinck morer sig uhyre
over dem, leseren ikke, forfatteren boltrer sig i lavkomiske optrin, leseren
blir dypt forstemt. I siste del er det igjen styrke, fantasi, det er en vold-
som strøm i den. Men trettende er også denne del, og hele romanen som
svinger mellem det fantasirike og det platte, den ville humor og den
overanstrengte komikk, med sin uhygge, sine ensidige og forferdende
skildringer, er mere et merkverdig enn merkelig storverk i norsk lit-
teratur. —
— En central plass i Kincks diktning inntar det dramatiske dikt
«Driftekaren» (1908), et av de eiendommeligste dikterverker i nordisk
litteratur. Her sier han det dypeste ord om det norske folk. Også det har
sin nære tilslutning til bondenovellene, men alt hvad han i større form
har villet si om sitt folk, i romanene og i avhandlende form som i de
merkelige bøker «Rormanden overbord» (1920), «Mange slags Kunst»
(1921), «Storhetstid» (1922) og «Steder og folk» (1924) — det sier han
med den største og dypeste dikteriske fantasi i dette dramatiske dikt. Et
dramatisk efterspill til «Driftekaren», «Paa Rindalslægeret» kom i 1925.
Driftekaren Vraal er geniet, som med sine lengsler og sin higen går
foran folket, som søker videre enn det, men som er uløselig bundet til
det. Hans sinn splittes mellem utve og hjemlengsel: Beruset av våren,
av naturens vår og av våren i sitt sinn, har han stormet ut, i elskov
og dåd, alt som stenger vil han bryte ned, som våren ødsel og utem-
met — «grisk over grænd svæver ørnens klo.» Men den hele tid,
gjennem de unge års vidtomflakkende herjen, har han bevart en drøm,
en lengsel:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
