Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sen-middelalderen. 1300—1500 - Verdslig diktning - Folkevisen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
116 SEN-MIDDELALDEREN
mere enn noen annen lyrikk i sen-middelalderen stemples av norsk sinne-
lag. Det er «folkevisen» som når Norge.
Folkevisen. Det er i det 12. og 13. århundre at folkevisen når Norge.
En sterk brytning har funnet sted mellem gammelt og nytt, ikke alene i
diktning, men like meget i livssyn. Folkevisen var ikke en plutselig ny
åpenbaring, den var varslet på mange måter; i selve det utglidende, den
begynnende følsomhet, den økende sentimentalitet, det glansbilledaktige i
fornaldersagaen varsles folkevisens stemning. Det er folkevise i Fridtjofs
saga. Slektskapet skulde straks vise sig, de hjemlige balladedyrkere slo
ned på dette stoff og skapte en rekke folkeviser av det. Og selve folke-
visens form var lenge før innvarslet gjennem de gamle stev.
Det gamle stev, eller som det oprinnelig kaltes, danz, nevnes tidlig i
Islands litteratur, og har vært kjent og almindelig i Norge også langt nede
i sagatiden. Første gang det nevnes er i 1119. Dets forbillede har rime-
ligvis vært det firlinjede romanske vers med enderim, som fra Normandi
over England hadde nådd Island og Norge. Det er ikke oprinnelig til å
danse efter, i alle fall ikke til dans slik vi opfatter det eller slik dansen
kom med folkevisen. Danz betyr ganske enkelt et dikt. Men da folke-
visen kom inn, båret frem av dansen, knyttet den stevet til sig som inn-
ledningsvers og tok også omkved fra det. Men stevet vedblev å leve sitt
selvstendige liv, fremsagt eller kanskje sunget, skjønt vi lite vet om sang
og musikk i de eldste tider. Vi hører nok nevnt at de hadde instru-
menter, det vilde også være utenkelig annet. Vi vet bare intet om sangen
før kirkemusikken og kirkesangen fikk makt.
Stevene åpnes gjerne med et innledende naturbillede før selve stevet
begynner. For øvrig er de av meget skiftende innhold. En rekke vers som
har gått for gamle stev, er intet annet enn bruddstykker av gamle viser.
Selve stevet trengte ikke og hadde som oftest ikke noe episk sammen-
heng. Hvor det var virkelige stev, fremstått av at folk stevjedes, en fort-
settelse av den gamle mannjevning, fikk stevene lett en satirisk klang, i
slekt med de gamle nidviser, men mildere i tonen. Ellers kunde de ha et
halvt lyrisk, halvt episk innhold, med islett av kjærlighetsutbrudd, dulgte
elskovskvad.
Senere fortrengtes det gamle stev av my-stevet, skapt ved fremmed
musikalsk innflytelse, og av et langt mere personlig, rent lyrisk innhold.
Her blev det episke helt borte. Mens det gamle stev er utdødd, har det
nye stev holdt sig like til våre dager og har ennu en efterblomstring i
Setesdal.
Folkevisen bæres av den samme nye kulturstrømning som førte ridder-
romanen til Norden. Men mens det med ridderromanen bare blev med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
