Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 7de kap. Synet - g. Teorien om farvesansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
125.
opfatninger inn under regelen om farve og motfarve som par*
vis samfølgende sanseprodukter. Det gis individer, såkalte prota«
noper, som ser relativt sterkt gult, mens spektret for rødt lys
er vesentlig kortet hos dem. Største lysklarhet er i spektret
for dem flyttet noget i retning av den kortbølgete del av spektret.
For andre partielt farveblinde igjen (såkalte deuteranoper) er
synet for blått sterkere, mens de ved urgrønt ser bare grått
(ikke gult). I specielt undersøkte tilfeller er det fastslådd, at
det kan være, en ikke merker grønt, men likevel efter å være
utsatt for påvirkning av grønt lys oplever intrykket av rødt
som kontrasteffekt
En 3dje hovedutformning av teorien om farvesansen er den
som i 1866 blev ført frem av M. Schultze, og senere blev nær«
mere utformet av Parinaud og von Kries. Det er læren om en
dobbeltfunksjon for øiet, den er derfor blitt kalt duplicitetsteorien.
I sanseepitelet må to ulike elementærprocesser holdes ut fra
hinannen. Det gis et apparat for mørkeøiet, med syn i skum«
ringen, og et apparat for lysøiet, som ser ved dagens lys. Det
perifere endeapparat for mørkeøiet er stavene. Et særskilt hjelpe*
organ ved denne type av lysopfatning er synspurpuret. Stavene
gir fornemmelser av et lyssvakt hvitt Apparatet for lysøiet er
tappene. De er organet for farvene i deres 3 dimensjonale art.
Noen enkeltheter kan fremheves: De lengste stråler virker bare
på tappene. Rødt, fremkalt ved langbølgete stråler, ser en
ikke på de partier av nethinnen der det ikke gis tapper. Stråler
med middels lengde virker mest på stavene. — Svakt lys virker ikke
på tappene. Omvendt vil mørkeapparatet ikke ha for sterkt lys.
Lærerikt er forholdet med dyrene. Det gis natdyr med
skumringssyn. De er stavseere og lyssky. Således uglen f. eks.
Andre dyr er omvendt som blinde i mørke. Straks skumringen
1 Disse kjensgjerninger har foranlediget G. E. Müller til å utbygge teorien
videre i en bestemt retning. Han utfyller læren om en dissimilasjon og
assimilasjon med en speciel teori om de fotokjemiske processer. Den reak=
sjon det dreier sig om kan være lokaliseret to steder; den kan foregå i net*
hinnen (ytre processer), og den kan foregå i synsnerveapparatet (indre pro*
cesser). Det samhav mellem farveparrene som Hering viser til i sin lære
om farve og motfarve kan være bundet til forhold i nethinnen; mens et
neste trekk i karakterbilledet: bortfall av den ene farveverdi og samtidig be*
hold av sans for motfarven, kan skyldes egne forhold ved de indre pro*
cesser, specielt ved slutningsprocessen i hjernebarken. Det er» et fruktbart
synspunkt hos G. E. Müller, at han ikke holder sig, som Hering, til det
bare funksjonsbegrep: antagonistiske foreganger, men fører inn som et viktig
moment motsetning mellem kjemiske reaksjoner ved organenes ernæringsproces.
De mangler som hefter ved G. E. Müllers teori søker H. Schjelderup
(Zur Theorie der Farbenempfindungen, i Zeitschr. f. Sinnesphysiologie bd. 51,
1920) å fjerne ved å inføre i den grunleggende proces, foruten de to hos
G. E. Müller, enda et tredje stadium, idet der mellem rent retinale og rent
kortikale anomalier (tapsfenomener) skytes inn en ny type anomali — denne*
gang tap av sans for bestemte farvepar —, forvoldt ved bortfall av noen
mellemprocesser (muligens knyttet til subkortikale centrer).
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
