Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 7de kap. Synet - g. Teorien om farvesansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
124.
reste farver; ved assimileringen sort, blått og grønt, de mørkere
i de ymse farvepar.
Disse substanser hviler i nethinnen. De blir påvirket av de
forskjellige lys. Og lysets virkning på disse substanser er ulik
ved de forskjellige bølgelengder hos disse lys. Sorthvitsubstan*
sen er bredd ut i stor mengde over hele øiet. Hver eneste lys*
irritasjon virker dissimilerende på den; de andre substanser
blir påvirket således, at somme lysbølger virker dissimilativt,
andre assimilativt. Alle farveforeteelser blir forklaret ved disse
to ting, ved begrepene dissimilering og assimilering og ved
læren om fordelingen for disse substanser i nethinnen. Man
merker farvene bare med et visst parti av nethinnen. Om*
kring det centrale felt er et parti, der øiet enda ser gult og
blått. Med den ytterste ring av nethinnen fornemmer man ikke
annet en grått. Det kan altsammen forklares således: Syns*
stoffene er ikke jevnt fordelt .på nethinnen. Også farveblind*
heten kan man gjøre rede for på det vis. Er noen helt farve*
blind, så feiler begge de brogete synssubstanser. Er man del*
vis farveblind, så feiler rødgrønsubstansen. Tapet av farve*
syn rammer på typisk måte farve og motfarve ilag: gult og
blått, rødt og grønt deler skjebne med hinannen i positiv og
negativ retning. Når lyset økes til ytterste styrke, så virker
ikke synsstoffene lenger. Først settes rødgrønsubstansen ut av
funksjon. Den er overhode meget følsom. Så følger blågul*
substansen, tilsist ser ikke øiet annet enn blendende hvitt.
Meget klart er det som Hering lærer om adaptasjon og
kontrast. Det synsstoff som øiet rår over, er bare et avgrenset
materiale. Hvis nu en dissimilering har stått på lenge, så blir
processen mindre livlig. Den særegne fornemmelse synker, til
den er nærved null. Dette er adaptasjonen. Samme kjens*
gjerninger gir nøklen til kontrasten. Et bestemt lys står på, og
det tærer på et synsstoff. Da lages et vederlagsstoff, et assimi*
leringsstoff, som blir hopet op på nabopartiene. Hvis det om*
vendt på et sted i øiet blir laget meget assimileringsstoff, så
setter nabopartiet inn med dissimilering. Man ser f. eks. rødt;
det skriver sig fra at rødgrønsubstansen dissimileres. Hånd i
hånd med det blir assimileringsmaterialet øket. Det blir hopet
op på nabopartiet i nethinnen; man fornemmer da grønt.
Læren hos Hering har et svakt punkt, som det skal pekes
på med engang: Sort og hvitt kommer på samme plan som
fornemmelsen av brogete farver. Dette er uheldig; for grått
kommer frem både ved assimilering og dissimilering. Mens
hver kromatisk farvekvalitet er en funksjon av bare en av disse
processer. Ikke vil det slå til heller, når Hering fører alle farve*
1 Til det følgende se P. Mailing, Undersøkelser over farvesansen. Arkiv
f. mathematik og naturvidenskap bd. 36, 2.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
