Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 7de kap. Synet - 6te tillegg. Farvesyn ved sterke og ved svake irritasjoner. Det Purkinjeske fenomen - 7de tillegg. Specielle forhold ved sanseorganet; farveblindhet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
114.
meget mørkere enn den kortbølgete del blir. Lyseste sted ligger nu ikke
mere ved gult, men ved grønt. Når lysstyrken tar tilstrekkelig av, så ser
man tilsist intet ved rødt, men har bare fornemmelsen av sort der, mens en
enda kan skimte blått. Flaten er iblå. Rettnok ser man ikke blått, snarere
er tingen man ser fiolett på leten. Rødt og grønt holder sig derimot som
egne farver, når lyset da ikke er altfor svakt. Farvetonen i dens egenart er
der; men med omsyn til klarheten kipper forholdet noe om. Den første
som la merke til dette var Purkinje. Efter ham har foreteelsen fått navn.
Man kan, for å nevne et eksempel, legge rødt lakk på et blått bordteppe.
Ved dagslys er lakket lysere enn det blå underlag. Men i skumringen, når
øiet noen tid har vennet sig til halvmørket, blir forholdet omvendt. Det
lyserøde lakket tar sig da ut som mørkere enn det blå teppet. — Hvermann
kan gjøre samme erfaring, dersom han en sommerkveld går om i en blom*
sterhave. Hvor det om dagen glødet av røde blomster, der opdager man
i skumringen bare mørke runde knopper som stikker av mot det grå lys fra
grønne blader. Derimot sender de blå kroner enda et visst lys ut, riktignok
så at blomsten bare er såvidt iblå.
Syvende tillegg. Specielle forhold ved sanseorganet.
Blandt de variabler man har å studere under de skiftende forhold fore*
kommer i farves og lys*psykologien ikke bare fysikalske, men også fysiolo*
giske størrelser. Synsorganet er alt annet enn konstant Irritamentet kan
være den ene gangen som den andre; men virkningen er ulik hos de for*
skjellige individer. Og ikke nok med det. Virkningen blir forskjellig hos
en og samme person, alt eftersom irritasjonen faller på det ene eller det
andre parti av nethinnen.
En har igrunnen ikke rett til å tale om øiet som farvesynt. Det være
hvad lys det være vil, så gjelder den regel: Faller det på ytterste parti av
nethinnen, så ser mån ikke noen farve. Det hele ter sig som noe hvitt eller
grått. Kommer påvirkningen nærmere øiets centrum, så blir man tildels føl*
som for farver, men vel å merke bare tildels. Alle farvekvaliteter blir redu*
ceret på to, gult og blått. På dette mellemste parti av nethinnen er følsom*
heten å regne for todimensjonal. Tapet av farvesans i øiet kommer litt om
senn, eftersom en rykker bort fra centrum i øiet. Sett man står overfor en
flate, som det faller objektivt samme lys på. Hviler øiet på den, så har bare
et visst parti samme farve for synet. Ute i det fri ser det ut for en, som
om grønsværet på engen er rammet inn i et blekgrått felt. Flytter en synet,
så ser en jo grønt overalt, like grønt som der en med engang så farven.
Men først da oplever en dette intrykket. Går man i en have og lar de
blendende røde roser stråle mot en, så vil det røde i midterste synsfelt tyk*
kes en omkranset av mørke farveløse eksemplarer. Atter viker dette intrykk
av farveløshet, lar man øiet svive over sidepartiene med direkte syn.
Farveblindhet. En opdagelse av forholdsvis nytt datum er den at så
mange mennesker har anomalier i farvesynet. Mest utbredt er den partielle
farveblindhet. Man kalier folk med denne lyte for tofarvesynte, dikromater.
Også med direkte syn opfatter de alene to farver. På 100 mennesker faller
det 3—4 slike partielt farveblinde. Dessuten like mange farvesvekkete som
enten ser grønt eller rødt farveløst. Det underlige er at det er menn det
mest går utover, i ringere grad kvinner. Det som glipper for de partielt
farveblinde er de samme farver som de som glipper for den normalsynte
når han ser indirekte på tingen. Man kailer derfor dikromatene for rød*
grønblinde, et navn Hering har gitt dem. Mark og skog ser grå ut for dem,
grå synes teglstenstakene, høstens løv, vinen. De passer ikke som bærpluk*
kere. Der andre kan få hendene fulle av jordbær finner de ingen. De
har ondt for å skille frukten fra løvet. Stor praktisk betydning har dette
tilsjøs og ved jernbanen. Det kan være farlig å ta et grønt signal på en
semafor eller lykte, for å være rødt. Dette har ført til at man nu prøver
sådanne personer, undersøker om de er helt farveføre. Dikromaten ser i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
