Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4de del. Sansene - 7de kap. Synet - d. Irritasjonsforholdene. Farveirritasjonene i forening - 6te tillegg. Farvesyn ved sterke og ved svake irritasjoner. Det Purkinjeske fenomen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
113.
prikkete linjer i tegningen her) ombyttes med et, deri sidene
på billedet er formet som kurver, slik som fremstillet i det så*
kalte Königske farve*triangel.
Dette var den ene siden av irritasjonsproblemet: Billedet
skulde illustrere resultatet av at forskjellige lys virker sammen.
Et annet punkt vedrører klarhets* eller lyshetsintrykket. Hvad
for psykologiske forhold henger sammen med intensiteten, den
ulike styrke hos lyset? Hvor sterkt lys skal til for at man skal
se noe? Spørsmålet om fornemmelsesterskelen. Det er her
stor forskjel på de ulike farver.
Lavest står terskelen, minst lys skal altså til, ved rødt. Så
vokser terskelen, mer og mer lys må til, efter som en skrider
hen mot den kortbølgete ende av spektret. Ikke før merker
man ved røde stråler at det er lys tilstede, så opfatter man
også kvaliteten i det, ser at det er rødt. Men med andre far*
ver står saken annerledes. I sin almindelighet er det mulig å
merke et lys bare som en grå lysning, uten at denne lysningen
har noe av en særskilt farve ved sig. Man må skille mellem
to terskler: farveterskelen og klarhets* elles lysterskelen. Ved
midten av spektret skiller disse to terskler sterkt lag. Ser man
på en flate, som sender ut såkalt grønt lys, så skal det bare
ørlite lys til, straks merker en det. Men en stund ser man ikke
noen bestemt farve, bare grått. Lyset må ha nådd en viss styrke,
før en opdager, at flaten har en farve, — og ser grønt1.
Sjette tillegg. Farvesyn ved sterke og ved svake irritasjoner.
Det Purkinjeske fenomen.
I skildringen hittil har det været forutsatt, at man hadde å gjøre med
en og samme lysstyrke, et middels sterkt lys. Men forholdene blir snudd
om, dersom intensiteten i lyset blir ytterst sterk eller ytterst svak. Blir lys*
styrken øket meget, så tar farveintrykket i spektret mere og mere av. Det
blir bare to farver tilbake, gult ved den langbølgete del av spektret, blått
ved den kortbølgete del. Der spektret ellers viser grønt, ser en bare hvitt;
de røde farvetoner skyves over til noe gulvorent; grønblått og fiolett slår
om til blått, men altid så at intrykket er mere blekt og blakt. Tilsist, når
lysstyrken er på ytten, ser en bare hvitt.
Går man den omvendte veien med prøven, og skruer lysintensiteten i
spektret ned, så oplever man det såkalte Purkinjeske fenomen. Har øiet i
noen tid været upåvirket av lys og således fått tilpasse sig til mørke, så un*
dergår øiets lysopfatning endel forandringer. Klarhetsgraden hos de forskjel*
lige farver blir da forskjøvet. Det inbyrdes forhold mellem lysheten hos
de ymse farver ter sig annerledes, enn når øiet er tilpasset til dagslyset. Se
på farver ved dagslys! Da ligger stedet for største klarhet i gult; rødt er
også en forholdsvis lys, blått derimot en mørk farve. Dette forandrer sig
altsammen i skumringen. I spektret blir den langbølgete del da forholdsvis
1 Klarheten i intrykket er forskjellig efter den del av øiet som blir på*
virket. Svakt lys merker man ikke best i centret av øiet, der som man ellers
er mest gransynt, nei det er mere ut mot periferien i organet. Det har man
lenge visst i astronomien når det gjaldt å se på stjernene.
8 — Aall: Psykologi.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
