Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Häfte 8 - Oxfordbevegelsen i Norge. Av Arne Fjellbu
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Oxfordbevegelsen i Norge
Norge. Hvordan kan det skje så merkelige ting ved så lite
merke-lige mennesker?
Det religiöse svar er selvfölgelig meget enkelt. Men det virker
vel lite overbevisende på utenforstående. For oss som ser det hele
fra religionens side blir förklaringen: en tidens fylde, hvor Gud
griper inn.
Men vi kan også forsöke på å nerme oss spörsmålet rasjonelt.
Vi som lenge har hatt med det religiöse liv å gjöre, hadde
alle-rede tidligere merket et sterkere religiöst behov. Det merkedes på
et lidt kraftigere sig mot kirkens gudstjenester. Det var kanskje
endnu mere betegnende at det gikk an blandt dannede mennesker
å fale om religiöse spörsmål uten at det blev en pinlig taushet.
Vi var allerede opmerksomme på denne vending og forklarte den
med det faktum at det var blitt så vanskelig å være menneske.
Mere dypttenkende mennesker fölte den nöd som består i å mangle
et samlende livssyn.
Samtidig som behovet var öket, kjente vi vår egen uformuenhet
i retning av å kunne hjelpe. Vi merket hvor lite heroisk og
dra-gende vår kristendom var. Særlig var det vanskelig å få
ungdommen i tale. Den blev ikke grepet av den kristendomsskikkelse
vi hadde å vise dem. Derför fikk alle radikale, politiske og sosiale
forkynnere ungdommen bedre i tale. De grep dem med en ganske
annen makt.
Så kom oxfordbevegelsen. Den kjente ikke til vår kirkelige
for-siktighet. Den kom som en veldig offensivbevegelse. Den hadde
en tro på sin misjon som vi eldre kristne hadde tilböilighet til
å smile ad som naiv. Den satte inn med et budskap om at
kristendommen var den sterkeste revolusjonære makt i verden og at
en-hver kristen skulde være revolusjonær. Vår tids mennesker fikk
höre om et kristenliv som de trodde nermest var ferdig med
ur-kristendommen. Med en forblöffende ærlighet la man sitt liv åpent.
Dette egget folk, både til motsigelse og til efterfölgelse.
Kristendommen, som de fleste hadde skjövet lettvint tilside som noget for
kvinner og barn, blev til en påtrængende makt. Hvor folk möttes
blev det ikke talt om annet. Enig eller uenig, en ny ånd var det
dog som kalte på mennesker.
Men oxfordbevegelsen skulde også på andre måter overrumple.
Det er således ikke tvil om at den nye form for hele dette
kriste-lige arbeide virket sterkt på månge, iallfall i begynnelsen.
Den nye form var nödvendig. Angrepene på religion er hos de
557
39 — 36461. Svensk Tidskrift 1936.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
