Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
154 DE STORE DIKTERE
gelse, og hvert nytt arbeide reiser strid. Rent kunstnerisk lider hans dikt-
ning under det, den blir en blanding av inspirert kunst og avhandling. Den
forargelse som bølger om ham, kommer snart fra én leir, snart fra en
annen, snart samler han den radikale ungdom til politiske angrep, snart
støter han den fra sig med sin moralforkynnelse, snart er de konservative,
med prestene i spissen, efter ham for hans angrep på religionen, snart ser
de i ham den eneste forkjemper for moral og sedelighet.
Det første av disse arbeider, skuespillet «Kongen» (1877) var kanskje
det som vakte størst vrede, og hvor vreden holdt sig lengst. Ikke bare de
konservative, men mange av hans tidligere venner, som Christopher Bruun,
stillet sig avgjort fiendtlig mot skuespillet. Det rammet ikke alene konge-
dømmet, men all institusjonsmessig usannhet, og man følte at det også
gjemte et angrep på kirken.
«Kongen» hører til de mest ujevne av Bjørnsons dramatiske arbeider,
svingende fra vakker lyrikk til usikker og tåket mystikk. De lyriske mel-
lemspill er nesten alle uklare og lite gode. Skuespillets Iøsning med Klaras
syn er like så overflødig, som det virker dårlig og uekte. Til gjengjeld
er skildringen av selve kongen fengslende, lyrisk-dramatisk gjennemført,
og her har han nådd hvad han vilde, å gi angrepet på kongedømmet gjen-
nem en sympatisk skildring av dets representant, som er et offer for en
utlevd idé, og alt det nedarvede i sin natur. Det er i skildringen av denne
mann, som vil det beste, som eier slik stor livsglede, men som kjemper
forgjeves og går under i forholdene, meget som viser at Bjørnson har
vært optatt av de samme arvelighetsteorier som beskjeftiget Ibsen da han
skrev «Gengangere».
Det er megen politikk i «Kongen», stykket vrimler av politiske typer
som igjen skulde dukke op i «Paul Lange og Tora Parsberg», og i det
politiske jernbanemøte høres det slagord som skulde gi titelen til det neste
stykke — det nye system.
Da Ibsen senere møtte så megen forargelse over «Gengangere», svarte
han med «En Folkefiende». Det er det samme forhold mellem Bjørnsons
to skuespill «Kongen» og «Det ny System» (1879). Emnet i Bjørnsons
og Ibsens skuespill er felles — faren ved å si sannheten i et lite samfund.
Autoritetene reiser sig mot sannhetsforkynneren og svarer med forfølgelse.
I Bjørnsons skuespill er det som autoritetene forsvarer, noe de innerst inne
ikke lenger tror på, ja som de aldri avgjørende har trodd på: «Det hele blev
jo en national-sag, før nogen vidste ordet af. At tro blev en vane, og saa
trodde vi, allesammen, og lo af tvilerne! — Det var en dejlig tid! Ak ja! —>
«Det ny System» handler om kampen om et jernbanesystem — den
virkelighet som gav bakgrunnen var jernbanedirektør Phils system om smal-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
