Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRNSTJERNE BJØRNSON 153
lem den snedige og kloke Skarlie og den svake Magnhild gjennem mange
år kan ha artet sig slik. Og det frelste ikke Bjørnson fra å høre onde ord.
Men Bjørnson blev også angrepet for den måte han her tegnet bøn-
dene. Han som hadde hevet bonden så høit, han skildret ham nu som
kold, rå og uvidende. Angrepene lededes av Arne Garborg i «Fedra-
heimen». Og Bjørnson svarte, og hans svar røber at hans skildring i
«Magnhild» ikke var et utslag av en strengere realistisk kunstfølelse, men
av at noe av hans tro på bonden var glippet: «Vi har — varmhjertede
og i bedste Mening — underholdt en altfor stor Bondekultus. Jeg kjender
mange prægtige Bønder og det af alle Lag i deres standsskilte Forsamling.
Men disse udmærkede Undtagelser, – som ogsaa i Fremtid skal styrke
min Tro paa et stort, skjønt, norsk Bondeliv — det maa ikke afholde os
fra stærkere end før at bekjende for dem og os de store Brøst, de daarlige
Eftersygdomme af Forladthed, slet Behandling, Armod og Uvidenhedens
Hovmod, som grasserer iblandt dem. Med Skryderiet faar det have Slut.
Men ikke med Haabet, ikke med Arbejdet, ikke med Sandheden.»
For oss har alt dette nu bare historisk interesse. «Magnhild» står uav-
hengig som kunstverk, som psykologisk skildring og poesi. Den har færre
pletter enn de fleste av Bjørnsons fortellinger, — det eneste som i grunnen
skjemmer, er den likegyldige, sentimentalt-affekterte skildring av de flyk-
tende to unge til slutt. Selve sjeleskildringen av Magnhild kan ikke være
bedre gjennemført, finere og dypere, hennes sinns langsomme våknen er
fullendt fremstillet. Hennes mangel på handlekraft som fører henne til
forfall i stell og ytre, det vankelmodige i sinnet og det dype og fine som
hun alltid bevarer, og som til slutt bryter frem, det at det kvinnelige i
henne til slutt utløses i kunst, det er alt skildret med den mest inntren-
gende forståelse. Og den rå, men kloke og vittige Skarlie er gitt med det
samme kjennskap. Miljøskildringen er fortrinlig stemt om hovedhand-
lingen, særlig er prestefamilien ypperlig, og et av fortellingens beste avsnitt
er beretningen om Magnhilds gjensyn med den, da hun skal reise.
Ser man tilbake på Bjørnsons diktning før «Magnhild», vil man merke
at det i grunnen stod liten strid både i den og om den. Han forfulgte en
indre kamp i menneskesinnene frem til seier, et problem som ikke egnet
sig til å vekke strid. Det var om politikeren Bjørnson det stod kamp,
dikteren forsonte. Bondefortellingene var allemannseie, «Sigurd Slembe»
og «Maria Stuart» fikk stor anerkjennelse og sangene blev sunget av alle.
Først «Redaktøren» vakte vrede, men det var for skuespillets benyttelse
av levende modell og for dets politiske tendens” skyld.
Fra «Magnhild» blev det anderledes. Nu kaster han sig helt inn i
problemdiktningen og drøfter i den politikk og moral, religion og opdra-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
