Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
144 DE STORE DIKTERE
telling, som river med, et humør som er uimotståelig, og dent to hoved-
personer, Petra, fiskerjenten selv, og hennes mor Gunlaug hører til de
mest særpregede og friskeste menneskeskikkelser Bjørnson har gitt. I siste
halvdel av boken som forteller om Petras ophold hos presten, plages man
av de lange grundtvigianske diskusjoner, trettende som bokens grundt-
vigianske helt, den usigelig kjedsommelige Ødegaard. — «Fiskerjænten»
er en fortælling om en kunstnernaturs utfoldelse, og det er fortellingens
styrke at lenge før Bjørnson har røbet hvor han vil hen, føler man at
her gjelder det det usedvanlige: dette spill av liv, denne hensynsløse hen-
givelse til hver ny stemning, denne overgangsrikhet, og det medfødte ube-
visste at alt indre oprør avspeiles i bevegelse og uttrykk og former hennes
vesen — det er skuespillerinnen. Og det fortelles ikke om Petras evner,
— hun spiller ikke komedie fra hun er barn, for hun aner ikke hvad
komedie er, før hun er voksen. Men det fortelles om hennes natur, og
om hvorledes denne natur blir sig selv bevisst, samler sig og ser sitt mål.
Fra sine tidligste ungdomsår skrev Bjørnson vers, strødde dem om i
sine fortellinger og skuespill, offentliggjorde i aviser og tidsskrifter politiske
vers og festdikt, lyriske poesier og fedrelandssanger. Meget i hans prosa
er så lyrisk mettet at man føler hvordan han har vært i stigning mot
diktet — og de mange ganger gjør han også spranget, slik at prosaen flyter
over i diktet uten at dette foredras av noen av fortellingens personer.
Karakteristisk er i så henseende slutningen av fjerde kapitel av «Fisker-
jænten», hvor ikke alene stemningen i prosaen, men billedene i den, den
stigende rytme i den fører direkte over i verset:
«— — — da følte de, da sagde de, mens de sad inde mellem Træerne,
med Fjord og Fjeld i Aftensolen foran sig, mens et Horn lød fjernt og
Sang, at dette var Lykke.
Det første Mødes Sødme,
det er som Sang i Skoven,
det er som Sang paa Voven
i Solens sidste Rødme, —
det er som Horn i Uren
de tonende Sekunder,
hvori vi med Naturen
forenes i et Under.»
Hans lyrikk har særlig hatt to blomstringstider, den første i Italia
-1860—62 og den annen i 1868—72. Hans senere dikte er for en vesentlig
del leilighetsdikte, kampdikte, hyldningsdikte, kantater og dikte ved fest-
lige leiligheter. Selv har han bare arrangert én diktsamling, den som kom
i 1870 og hvorav han redigerte nye utgaver i 1880 og 1890.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
