Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRNSTJERNE BJØRNSON 139
godt og ondt. Det er naturligvis ingen berettiget innvending at en slik
billedstil, en slik lyrisk uttrykksmåte ikke er realistisk for noen tids men-
nesker. Den innvending rammer ikke mere Bjørnsons dramatiske lyrikk
enn den rammer Shakespeares. Besynderlig nok forsvarte han selv sin stil
med at slik talte renessansens mennesker, som alle var «et Stykke af en
Digter». «De talte, måtte tale i Billeder;
Hverdagssproget slog ikke til; det havde
ikke fået Tid til, ikke Rum for al den
Følelse, alt det Syn som med en Gang
brød på.» Det er naturligvis ganske urik-
tig, og selv et flyktig kjennskap til tidens
memoarer, dens brevstil og dens novelle-
stil vilde hurtig ha gitt ham en annen op-
fatning. Tidens dramatiske og lyriske stil
stod nettop ikke dagligtalen nær, men
søkte fra den for i en dikterisk form å
heve sig over den og finne uttrykk for en
lidenskap og en følelse utover den. Og
like så litt som tidens dikterkunst følte
sig bundet av det daglige uttrykk, like så
litt trenger senere tider det, den lyriske
billedstil er til enhver tid like berettiget,
når den bare virker sann som poesi, er
fylt av en tilsvarende følelse og ikke vir- Bjørnson 1 1863.
ker anstrengt. Bjørnsons skuespill, prakt-
fullt og glansfullt som det er, virker stundom noe overanstrengt i det ly-
riske uttrykk, det er en del tilstrebet renessanse i den, en litt andpusten
åndfullhet. Typisk er i så henseende scenen før Ritzios mord med de
mange lagede åndfullheter om vinen og hevnen. Og arbeidet med å gjøre
et renessansedrama ut av skuespillet har tatt litt pusten fra menneske-
skildringen. Det er blitt et livfullt og farverikt festskuespill; men men-
neskene er han ikke kommet nær inn på livet, — det måtte da være
Bothwell, denne ætling av norske vikinger med havluft om sig, ham følte
Bjørnson hjemlig. Alle de andre, selv Darnley, hvis svakhet han omfatter
med ømhet, var ham fremmede, utlendinger, som interesserte ham som
personer i dramaet, men ikke mere. Heller ikke av Maria selv fikk han
gitt mere enn et glimrende og fengslende billede. Han leste og leste om
henne, inntil han endte med å skrive om henne i et brev: «Hun bliver saa
forbandet liderlig; for hver ny Bog jeg faar fat i om hende, taber hun i
min Agtelse. skjønt endnu ikke i min Interesse.» Det var her, for den av-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
