Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
116 DE STORE DIKTERE
Som regel innveves både mystikken og det symbolske så naturlig som
mulig i dramaets daglige liv. Det er ikke som hos Strindberg hvor det
skal virke urovekkende, overnaturlig og ufattelig, gåtefullt både på dra-
maets mennesker og på leseren. Hos Ibsen skal det falle helt sammen med
skuespillets virkelighetsliv og åpenbare sig i replikkenes underklang. Som
regel pleier symbolikken å fremheves med særlig styrke i en enkelt scene,
springe frem av det dulgte og tydeliggjøre sig i en person, et billede, et
fantasisyn. Den hvite hest i «Rosmersholm» omtales som et sagn, et varsel
og blir som symbol eller mystikk plutselig nær i et par scener. «Fruen fra
Havet» får sin symbolikk tydeliggjort gjennem malerens billede og av den
fremmede. I «Lille Fyolf» er rottejomfruen en sterk tydeliggjørelse av
mystikken. I andre dramaer som «Bygmester Solness» og «John Gabriel
Borkman» er symbolikken så avgjørende og så gjennemført at man for helt
å forstå skuespillene, den hele tid må se den symbolske verden for sig og
sette dikteren i byggmesterens og bankchefens sted. Og i disse dramaer må
man alltid lytte den underliggende mening frem av replikkene. For øvrig
må man hos Ibsen alltid hvor det gjelder mystikk og symbolikk erindre
at dikteren er en lunefull mester, og at han så vel kan gjøre hvad han har
gjort i «Peer Gynt» med den fremmede passasjér, som Clemens Petersen
fortolket til å være begrepet angst, — han «smurte scenen ind som en
kaprice», som han selv sier. Men derfor kan jo vi undre oss over hvad han
vel har ment med den kaprise!
Det er denne dramaenes forening av symbolikk og realisme som skaper
den forunderlige dobbeltvirkning, den sære stemning av mystikk, som er
helt ny i dramaet. I realismens tidsalder var han den store mystiker, en
fantast, og det preget også hans form. Bare en kort tid av sitt liv fant han
sig tilfreds med den realistiske form. Han eide den store evne til å se og
den forenet han med en fantasifull grublen, over livet og menneskene og
sig selv, alltid søkende efter mystikken i menneskenaturen. Han som kunde
gjengi menneskene så virkelighetstro i all deres dagligdagshet, var en fan-
tast og en svermer; tross sine hårde dommer, sin forakt, sine ubønnhørlige
krav, sin tro på sitt kalls storhet og betydning, — var han allikevel, på sin
måte, en drømmer om livet, — «dejligt, dejligt var livet ved Taunitzer See».
Et spørsmål som her bare kan streifes, er dette: har landflyktigheten
spilt noen rolle for Ibsens diktning. Selv fremhevet han at den gav den
lykkelige avstand — først da så han tydelig og klart — og alltid klarere
— de hjemlige forhold og menneskene der hjemme. Og det gjelder sikkert
helhetsbilledet av det fattige grå og som han syntes lykkeløse landet som
han kalte sitt fedreland. Man kan lese sig til i «Når vi døde vågner»
hvad han følte ved å vende tilbake til det landet hvor en kan høre «lyd-
løsheten». Ingen skal påstå at landflyktigheten hadde gjort ham senti-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
