Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
114 DE STORE DIKTERE
tere, han grep aldri livet. Og derfor forfusket han til slutt også sin kunst,
diktet det store billedverk om. Det som for ham var en episode, «døde»
hun av. Også han er en død — utenfor livet. Det er om de to dødes
gjenmøte skuespillet handler, det er deres livs epilog — derav betegnelsen
«en dramatisk epilog» — et dikt om to døde hvis livsdrama er utspillet.
De tror ennu engang å kunne våkne til liv, men bare den endelige avslut-
ning, forsoningen og døden venter dem. Den siste scenen hvor Rubek og
Irene, de to døde, vil «leve livet en eneste gang til bunds», er nokså anstrengt
i sin lidenskap, kold og gammelmannsstiv. Men allikevel griper den, den
griper leseren fordi den gir så mange minner om alle hans tidligere skue-
spill, — hele den symbolske scene med de to som stiger til fjellet
og tindene, inntil breen styrter sammen og begraver de forgjeves hi-
gende, — det er som man ser ringen sluttet; og her, ved avslut-
ningen, i undring over det heles mening og tanke, føler man det forunder-
lige i at den innerste hemmelighet i en slik diktergjerning skal man aldri
bli vidende om. —
— Det blev Ibsens siste arbeide. I 1891 var han vendt tilbake til Norge
og bodde nu hjemme til sin død. Han levde sitt liv tilbaketrukket, til det
ytterste regelmessig, uten mere forbindelse eller fellesfølelse med nasjonen
nu enn da han bodde ute. Av og til blev han trukket til en fest, som
da han fylte sitt syttiende år, for å vise sig som den berømte dikter. Men
han var ingen heldig festfigur, ugemyttlig og genert, og var glad når det
vel var overstått. De siste par år var han syk og svak. Han døde den 23.
mai 1906.
Det er før nevnt at Ibsens dramaer setter et tidsskjell i dramaets utvik-
lingshistorie, og at det nye drama fra Strindberg av, samtidig som de har
oprinnelse i det Ibsenske symbolske drama, igjen betegner en ny utvikling,
en frigjørelse fra de strenge regler Ibsen fulgte i sine senere skuespill.
Det lønner sig derfor ennu engang og samlet å kaste et blikk på det sær-
egne ved hans dramaers utforming.
Det vesentlige er at han fornyer den dramatiske menneskeskildring,
og at det skjer så noenlunde utelukkende ved replikkunst. Det er uvesentlig
hvad det fortelles om menneskene, og det er heller ikke gjennem de sær-
skilt dramatiske optrin vi får vite det vesentlige om dem. De meddeler
selv hemmelighetene i sine sinn ved egne ord, gjennem sine egne replikker.
De er det som avslører dem, vi får lære deres vesen å kjenne gjennem hvad
de sier. I de fleste andre skuespill, særlig eldre, lærer vi menneskene å kjenne
gjennem deres handlinger og de betraktninger de selv eller andre knytter
til handlingene. Personene stilles i visse situasjoner som tvinger dem til å
avsløre sig. Ibsens personer samtaler, og selv den dypeste viden om mennes-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
