Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK IBSEN 109
ennu engang skal klyve
så høit som han selv byg-
ger. Efterpå skal han og
Hilde bygge luftslott — et
riktig luftslott — med
grunnmur under.
Det er alt sammen
symbolikk. Med sine store
krav gikk han, dikteren,
inn på menneskene, de
levende mennesker, og
tok lykken fra dem med
sine krav. Men selv stod
han redd og så på kra-
vene. Dommen faller i
Ragnars replikk til Hilde:
«På sæt og vis er han
ræd. Han den store byg- Henrik Ibsen i Oslo 1896. Fotografert av student C. Størmer.
mester. Ta livslykken ifra
andre mennesker, — slig, som han har gjort både med far og mig, —
det er han ikke ræd for. Men bare det, at klyve op på et stakkars stil-
lads, — det vilde han nok be Gud bevare sig for!»
Men har byggmesteren forbrukt andres liv, så har han enn mere for-
brukt sitt eget. Hjem for andre har han kunnet bygge, men intet for sig
selv. Å nå så langt i sin kunst, kostet ham hjem og lykke, barn og kjær-
lighet. Og da ungdomsdrømmen, det levende liv, når ham igjen, er det
for sent, han svimler av den og styrter ned og knuses.
Det er i dette drama et vidunderlig spill i replikkene mellem symbol
og virkelighet uten at det opstår en eneste brist i helhetsbilledet. Som
kunstverk er det kanskje hans merkeligste drama, fordi vanskelighetene
som skulde overvinnes var større her enn noensinne. Det er fylt av mystikk
og fantasi og har allikevel sin egenartede nære virkelighet. Det eneste
hvorpå man av dramaets kunst kan merke at det er skrevet av en aldrende
mann, er skildringen av Hilde. Så merkelig hun enn er, så fantasirikt
tenkt, så interessevekkende, så vidunderlig stillet op i dramaet, og på så
mange måter sann og levende og fengslende, er hun dog mere et resultat
av en eldre manns iakttagelse av ungdommen, enn en varmblodig erotisk
ung kvinne.
«Lille Eyolf» (1894) fikk da det kom ut ord på sig for å være et av
Ibsens svakeste skuespill. Også det hadde sitt slagord, «forvandlingens lov»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
