Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
108 DE STORE DIKTERE
samfundsforhold og anskuelser.» Men Ibsen var kommet så langt inn i
sin symbolske metode, at han også i dette dagklare skuespill kom til å
bruke uttrykk som mere hørte hjemme i det symbolske drama enn i dette
realistiske. Det er derved kommet inn i det en del melodramatiske uttrykk
og forestillinger. Det som gjør at man følger henne med interesse, er særlig
det at hun er så typisk, så rammende karakteristisk, damen fra det gode
selskap med den betendte fantasi, med lysten til å komme nær bohemlivet,
til å fråtse i andres oplevelser og ville liv. Fra andre har hun fått slag-
ordene som å dø i skjønnhet, hun har ingen sanser, bare nyfikenhet. Hun
har en slags livslengsel, noe som ligner en drøm om skjønnhet i et fritt,
ubundet liv; men hun er feig, feig i vilje, redd skandalen. Hun tør ikke
hengi sig helt i et forhold og hun orker ikke å være ufri, i en annens makt,
da har hun dog større mot til å flykte fra livet.
Ibsen var nu blitt en aldrende mann. Sin kunsts teknikk kunde han
ikke drive høiere Men den svekkes heller ikke, man kan ikke si at
hans diktning daler. Men motivene røber den kommende alderdom,
ved at det han dikter om blir stadig mere tilbakeskuende, den aldrende
manns opgjør med sig selv og den gjerning som er gjort og det liv som
er levd. «Hedda Gabler» er hans siste drama om andre mennesker. Nu
skriver han bare om sig selv, om sin alderdoms problem og angst og uro.
I stadig økende mørk sinnsstemning tar han op det gamle problem om
forholdet mellem kallet og livet. Det hindrer hans alderdoms diktning fra
å bli gammelmannsdiktning at de fleste og beste av hans verker handler
om aldrende mennesker. Personene som problemene er hans egne års.
Det første store merkelige opgjør mellem kall og liv i den tilbake-
skuende alderdomsstemning er det forunderlig dype symbolske drama «Byg-
mester Solness» (1892). Som i intet annet drama er symbolikken her
gjennemført i stort og smått, det er nødvendig overalt å ha dets symbolikk
for øie, ellers faller det fra hverandre, overalt må man for byggmesteren
se dikteren, for byggverket den dikteriske gjerning. Man må gi sig full-
stendig over til dets stemning, ikke bryte med hverdagsbetraktninger inn
i diktets verden. Blir man i dets luft, gripes man av dets dybde og dets
menneskeskildrings rikdom og fantasiens kraft.
Solness er byggmester. Engang bygget han kirker med høie tårn og
våget selv å klatre så høit som tårnet var bygget. Nu bygger han hjem
for mennesker — uten tårn, — og er blitt så svimmel at han har ikke
mot til å klyve op på et stillas engang. Men for sig selv vil han bygge et nytt
hus med et så høit tårn, at «folk vil visst si, at det er altfor høit. For
et hjem at være.» Så kommer ungdommen, hans egen ungdoms begjær
og drømmer, i Hildes skikkelse, og krever livet og virkeligheten og at han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
