Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
102 DE STORE DIKTERE
Støtter» og «Et Dukkehjem>» borgerlige skuespill og «Gengangere» moderne
tragedie. Men «Vildanden» er en av de meget få gjennemførte tragikome-
dier. Skuespillets personer er enten komiske personer eller komedieper-
soner, som tjener til å stille andre i komisk lys, Hjalmar, gamle Ekdal,
Gina, Relling, Molvik, Gregers. En rekke av replikkene er endog sterke
komediereplikker og en og annen gjør et lystig sving over mot farsen. Og
allikevel er de alle sammen og det hele skuespill dypt sørgmodig.
Gregers er en halvkomisk figur, men noe av en edel sjel, en offervillig.
Men den virkning at hele skuespillet blir sørgmodig i sin komikk, opnåes
ved at en enkelt av dets personer, midtfiguren, er helt tragisk opfattet. Fra
Hedvigs lille sørgmodige ansikt faller det lys, som gjør skuespillet med de
mange komiske figurer til en tragedie. Også hun, i ord og vesen, tilhører
stykkets felles plan, det småborgerlige. Men hun står ensom i sitt store
alvor, hos henne er alt det sannhet som hos de andre er humbug, vrøvl
eller forvirring. Den eneste hun står nær er Gregers, de to forstår hver-
andre, og det er da også ham, den forvirrede idealist, som lokker henne til
den offertanke som blir døden. Hun er gråten i komedien, det tragiske
offer i skuespillets latterlige verden.
Nytt er også «Vildanden»s gjennemførte anvendelse av symbolikken.
Det symbolske hadde Ibsen anvendt momentvis i skuespillene og ofte i
diktene. Her fyller det hele dramaet, det er skrevet i et billedsprog. Her
er virkeligheten, fotografens hjem, opfylt av mennesker som mere eller
mindre er gått til bunns og blandt dem Hedvig, en såret, men ren barne-
sjel. Og her er billedet, loftsrummet med de tamme innestengte kaniner,
duer og høns. Og mellem dem villanden som var vingeskutt og gikk til-
bunns for å bite sig fast i mudderet og dø, og som en dressert jakthund
henter op igjen. Så vidunderlig er stykket bygget, at virkelighet og billede
vever sig inn i hverandre med en fullkommen poetisk naturlighet, slik at
dets helhet blir det dystre, gripende symbolske dikt om livet.
— I 1885 kom Ibsen hjem til Norge med tanken på å slå sig ned for
godt. Han lengtet efter havet og et hjem i norsk natur. Det var nettop
i bohemtidens begynnelse, — en bevegelse Ibsen så på med misnøie, den
åpeénmunnede diskusjon om kjønnsmoral tiltalte ikke hans sky natur. Han
vilde gjerne holde sig utenfor den hjemlige strid, men motsetningene var
for store, hatet for hvitglødende på begge sider til at ikke også Ibsen
skulde bli dradd inn. De konservative fordømte ham efter «Gengangere»,
så det blev den radikale ungdom som drog ham over til sig. Striden blev
utspilt i Studentersamfundet, hvis formann var Lorentz Dietrichson, som
tidligere hadde vært Ibsens venn, og som hadde skrevet skuespill i ro-
mantisk folkevisestil og efterlignet Welhaven i sine vers, og for øvrig skrev
f
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
