Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
64 DE STORE DIKTERE
urovekkende, erobrende, forargende og
forskrekkende. Ibsen hadde en ople-
velse derinne som nok har satt sine
spor i hans diktning — hans forelskelse
i den blottende unge, friske og mot-
tagelige Rikke Holst. Ibsen som hadde
lite mot til å gjøre sig gjeldende, skrev
et dikt til henne som var et slags frier-
brev, og de var så halvt om halvt for-
lovet. Men under et stevnemøte dukket
plutselig faren op, og Ibsen — flyktet.
Og så var det forbi. Som Ibsen selv
senere forklarte det: «Naaja — ansigt
til ansigt har jeg aldrig været en modig
mand.» Hvad det blev igjen av ople-
velsen, var først og fremst det skjønne
inntrykk av frisk ungdom («Mark-
blomster og Potteplanter»), og så det
pinefulle at han ikke hadde tordet
gripe til og holde fast, at han flyk-
tet for virkeligheten og lot livet gli
Titelblad av Henrik Ibsens første bok.
fra sig.
I 1852 fikk Ibsen et reisestipendium av teatret. I Kjøbenhavn søkte
han og blev vennlig mottatt av J. L. Heiberg, for hvem han alltid hadde
den største beundring. Han reiste videre til Tyskland og fikk gode teater-
inntrykk i Dresden, som blev ham til hjelp da han igjen overtok ledelsen
av Bergens téater. Hans repertoar var virkelig verdifullt, bedømt ut fra
forholdene og tiden. Den forfatter som han frem for alt fremfører, er
tidens store motedikter, Scribe, og Ibsen lærte meget av opfinnsomheten
og sindrigheten i Scribes dyktige og overfladiske skuespill.
I sin egen diktning er han fremdeles bundet til de nasjonalromantiske
emner, men utfører dem med stadig større teknisk dyktighet. Hans indre
har ennu ikke lukket sig op for ham og de nye dramatiske forsøk var
hverken betydelige eller selvstendige. Det første av dem, «Sankthansnatten»
(1850) har reminissenser alle vegne fra, det er et mosaikkarbeide av påvirk-
ning, og heller ikke satiren i det, representert av den forlorne romantiker
Julius Poulsen, er mere enn antydet. Men den satire som er der, fører
videre frem til sakfører Steensgaard.
Han arbeidet videre med gamle emner, skrev om «Kjæmpehøien>» og
omdiktet «Rypen fra Jostedalen» helt og kalte det nu «Olaf Liljekrans»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
