Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK IBSEN 57
rinnelig teatersal med det rette hemmelighetsfulle teaterlys fra takvinduet,
hvorigjennem han stundom kunde se den blå himmel og den skinnende
sol som han hadde forlatt, og stundom stjernehimmelen som tindret i
kjølig-fjern høihet i alle hans drømmer. Der inne i mørkeloftet bygget han
sin egen verden og han drømte om at det skulde bli en ny jord og en ny
himmel for menneskene. Men de mennesker han løftet og adlet, de døde
av det, de kunde ikke samtidig leve et fritt og sterkt jordliv. Han var til
slutt med all sin viden om sig selv og menneskene blitt innestengt i sin
teaterverden på mørkeloftet, og livet var stjernehimmelens glimt gjennem
takluken og drømmen om livet ved Taunitzer See. Og han endte med å
spørre sig selv mismodig og strengt om denne lek på mørkeloftet hadde
vært livet verd — om ikke leken var blitt rikere og mangfoldigere om han
hadde brutt ut av sitt mørkeloft og først og fremst levd livet? Han var
nådd frem til sitt endelige idealproblem som Kierkegaard til sitt, om
idealet, her kunsten var verd livets offer.
Vi vet at det kunde ikke ha vært anderledes. Han var bundet til sin
kunst og intet kunde ha befridd ham — om han hadde villet det. Han er
i et og alt Goethes motsetning, han levde ikke sitt liv for å dikte det, han
levde bare i sin diktning. Goethes mål var personlighetens utvikling og
utfoldelse og denne sin personlighet uttrykte han i diktning. Ibsen levde
for sin diktnings fullkommengjørelse, han blev efter hvert ett med sine
dramaer. Man kjenner ikke Goethe, man kan ikke verdsette ham og forstå
ham uten å kjenne hans liv, hans «Dichtung und Warheit». Ibsens vesen og
væren er helt og holdent overført til noen bind dramaer. Til gjengjeld
overførte han hele sin indre energi til sin kunst. Hans diktning og hans
sinn er ett, det er gjennemlevd i diktningen uten at en eneste krise er
gått utenom, og den kamp som stod i hans sinn skapte menneskeskikkelser
som artisten utformet med slik glede at han elsket dem om de var aldri
så ynkverdige.
Hovedmotivene i sin diktning har han alle funnet i sitt eget sinn, de
har alle mørkeloftets hemmelighetsfulle og lønndomsfulle halvlys. I alle
de dypeste og inderligste dramaer er han selv den skjulte hovedperson.
Og vår oplevelse er at vi er sluppet inn på mørkeloftet og får lov til å
orientere oss der som vi best kan. Skal man sammenligne, kan man si at
rummet er ikke stort i omfang. Her er ikke Shakespeares grønne marker
og ekeskoger og riker og borger; ikke hans mangfoldighet av mennesker
av alle typer. Her er ikke Goethes vide og åpne rummelighet og ikke hans
romantiske berglandskap. Ibsens byggverk er et mørkerum, nordisk lav-
loftet, men med luken åpen til stjernehimmelen. Og det eier en hemmelig-
hetsfullhet som en aldri blir ferdig med. Det er i selve halvmørket, i selve
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
