Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
GEORG BRANDES 17
har med sin versekunst og med sin alvorsfulle ironi mere eller mindre
optatt og beskjeftiget og merket alle tidens norske forfattere. Hans Egede
Schacks roman «Fantasterne» (1857) øvet ved sin inntrengende psykologi
og sin eiendommelighet en innflytelse på menneskeskildringen i diktnin-
gen hele Norden over, en innflytelse som kan forfølges helt ned til våre
dagers diktning. Og Meir Goldschmidt påvirket både gjennem sin stil
og sin psykologi, men forfor alt gjennem sin eiendommelige balansering
mellem romantikk og realisme, som skapte en menneskeskildring som var
sammensatt av skarpsindig iakttagelse og stemnings-mystikk, en rekke av
de eldre og yngre forfattere.
Den tredje store av det 19. århundres danske menn og den som kom
til å øve den mest omfattende innflytelse i tiden fordi han kom med
oprøret, er Georg Brandes.
Det åndelige liv i Norge omkring 1870 var fredelig og stillferdig; de
religiøse bevegelser, grundtvigianismen og Øieblikk-striden, var stilnet av,
og pietismen følte sig som seierherre. Større uro, men i rykk, gav poli-
tikken, Bjørnsons og Sverdrups kamp for venstrepartiet, og den alltid
økende unionsstrid. Men åndelige strømninger utenfra fantes ikke — i alle
fall ikke lenger borte fra enn fra Danmark. Tross de foruroligende politiske
kamper var det norske samfund det rene, rettroende og moralske samfund
hvor det var trygt å leve. Det fjerne Europa — det var de fordervede,
antireligiøse og revolusjonsødelagte samfund som det var best å vite minst
mulig om. Og der kom heller ikke noen og fortalte en noe. Ibsen bodde
i det fremmede, men hans skuespill var optatt av hjemlige emner, og det
er så visst ingen oprørsånd i den borgerlige doktor Fjelstad som vinner
seiren i «De unges Forbund» (1863). Bjørnson reiste ut og kom hjem som
god grundtvigianer og holdt foredrag om det sextinske kapell.
Men samtidig vokste det op en ny ungdom som ikke følte sig tilfreds,
som en ubestemt følelse av tomhet gjorde skeptisk, en ungdom som ikke
på egen hånd kunde bryte igjennem, men som gikk og ventet, den visste
selv ikke på hvad, men hverken pietisme eller grundtvigianisme eller poli-
tikk tilfredsstilte den. Like visst var de ferdig med romantikken. De
følte trang til å komme i kontakt med en ny virkelighet. De ante at uten-
for de stengte dører gjæret et annet åndelig og litterært liv enn det
professor Monrad fant tilfredsstillende, og at det fra Europa kunde bringes
mere vekkende stoff enn skildringer — omenn aldri så fengslende — av
det sixtinske kapell.
I denne ungdom er det at Brandes” gjerning tender ild. Bort fra
den falmede romantikk over i virkeligheten, bort fra det hjemlige over
i det felles-européiske, bort fra tysk filosofi over i vesteuropéisk positiv-
2—1V.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
