- Project Runeberg -  Det svake kjøn /
144

(1924) [MARC] [MARC] Author: Nini Roll Anker
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

144

av en større mester end han visste . . . Men han hadde
ikke været forelsket i hende. Han hadde studert hende
og veninden. De kom fra en samfundsklasse han litet
kjendte til, de stod langt borte fra de kvinder han
hadde vænnet sig til at regne med som kvindene —
ja, egentlig var disse to smaapikene de første som
hadde sat ham paa den tanken at det fandtes et helt
lag ungpiker som levde utenfor og uvidende om
bevægelsen han hadde været midt oppe i siden han kom
sydpaa. Frøken Delmar og hendes veninde hadde
været nye typer for ham — en slags utenominteresse
han av og til hadde dyrket —.

Til han i sommer hadde truffet Veronica Maiman
her i parken, og noget var blit anderledes.

Det var sked, at disse ettermiddagstimene heroppe
var blit det egentlige. Dette lille samværet under
aapen himmel paa en bænk i en park for
hvemsomhelst var blit hans intimeste oplevelse av hjem og
hjemmeliv siden han kom til Kristiania. Han hadde ikke
skjult for sig selv det situationen bar i sig av latterlig,
han hadde sittet kveld paa kveld i Tivolihaven og slaat
det fast — mens han ventet paa det skulde bli
eftermiddag næste dag. Og han hadde vaklet mellem
oprør og overgivelse, naar han tænkte paa Veronica. Han
vilde være nær hende bare for at finde ut at han ikke
kunde finde ut det som var hende . . . bare for hver
dag at faa lytte ind mot den skogstillen hun var gjemt
i . . . Hun var kysk. For første gang brukte han ordet
uten smil og uten tvil . . . Og det hadde været dage
han kunde ha forulempet hende for denne latterlige
uberørthets skyld, for denne kolossale uvidenhet, som
gjorde ham usikker i eget tungemaal — ja, han hadde

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 22:54:10 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/svakekjon/0156.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free