- Project Runeberg -  Det svake kjøn /
84

(1924) [MARC] [MARC] Author: Nini Roll Anker
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

84

Studenten danset med den blomstrede sirtskjolen, til
den stod som en kirkeklokke om de lange, tynde
leggene . . . Selv var han smal over hoftene og smekker
om livet — «som en officer paa Carl Johans tid,» sa
Fanny. Men Veronica Maiman blusset, mens hun saa
paa dem, og øienhaarene gik som et hjerteslag paa
hende.

Da de kom tilbake til huset, var det midnat; ansigtene
lyste bleke under viltert haar, og øinene var store.

Lampen var tændt i stuen, og lyset stod ut av de
aapne dørene, rødt som lyset fra et baal, møtte natten
og la sig over trappen som en rødme. De unge satte
sig paa trinnene, og prestedøtrene bar ut vin og kake
til dem; naar de løftet glassene og drak med hverandre,
gik lyset gjennem den røde vinen saa den funklet. Inde
i stuen spilte Veronica Maiman presten Delmars
yndlingsstykke, Schumanns Schlummerlied, for sidste gang.

Efterat gjestene var gaat og husets folk hadde sagt
godnat til hverandre, listet hun sig ned loftstrappen og
ut i haven. Hun tok op nogen av de smaa, grønne
bellisplantene, som hadde forvildet sig i græsset — de
var vaate av dug •— hun la dem i den lille kurven fru
Delmar hadde git hende, moren og hun skulde plante
dem paa farens grav. Tilslut bøide hun sig og lugtet
paa resedaen, som grodde langs havetrappen, og strøk
vivendelen med haanden. Ute paa tunet stod hun litt

— elvesusen var blit stor og alene og fyldte hele luften

— hjertet slog saa stilt at hun knapt kunde kjende det.

Oppe paa kvisten sat Fanny i sengen med hodet mot

væggen og ventet. De hvisket sammen, mens Veronica
klædde av sig; før hun la sig, gik hun bort til vinduet
og stod og saa ut som den første morgenen, og Fanny

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 22:54:10 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/svakekjon/0096.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free