Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XV. Sydover igjen til Green-Harbour
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
223 SYDOVER IGJEN TIL GREEN-HARBOUR
eneste minner fra den hollandske velmakts dager, da her lå hundreder
av skuter tilankers i denne fjorden, og her var liv og rørelse og
velstann på alle kanter under disse samme harde fjellene som var
like grå og like nakne.
Her var en hel by med boder og gater den gangen for
halvtredje hundre år siden. En ti tusen mennesker om sommeren med
larm av pakk-boder, og tran-kokeriene, og spille-buler, av smier, og
verksteder, av sjapper, og dansebuler. Langs denne flate strannen
mylret det av båter med sjøfolk som kom like fra den spennende
hval-fangsten, og av fruentimmer i brogede farver som var på
menneske-fangst.
Og alt dette for å skaffe Europa tran, men enda mer for å skaffe
damene fiskeben til å ødelegge kroppene sine med snørliv og
fiskeben-skjørter.
Men om vinteren var her stille og døtt også den gang. For
den flyktet alle, på noen få modige nær noen enkelte år — og de
sto den for det meste ikke over.
Så litt efter litt ryddet de hvalen ut, og de ble alle borte — og
vinteren tok igjen sit lann i uforstyrret eie.
Virgo-havn, fredag 23. aug. 1912.
Vinter-vær. Sneen lå tykk på dekket igår-kvell, og idag-morges
også. Ny-sne over fjell og ur inne på lannet. Skodde over toppene,
og igjen pisker norden-vinnen over sunnet. Riktig Is-hav. —
Jeg har bestemt mig til ikke å vente lenger på bedre vær; det blir
sent og vi får dra sydover. Vinnen løide litt nu, som for å milne
avskeden.
Underlig — altid vemod ved avsked. Nu er det som en likevel
ikke kan rive sig løs fra denne trøstesløse forlatheten med is, og
breer, og kulle, og slit.
Tross alt, er det noe velgjørende ved denne uryggelige
ensomheten, hvor vinteren nu setter in — de siste sommer-gjestene dradd
med damperne iforgårs. — Denne enkle naturen, hvor
verdens-livet ikke mer rekker frem, som nu ligger her i sin storhet, med
Is-havet, og de uendelige is-viddene der utenfor.
Vi drar sydover igjen, mot mennesker og liv, og hvad er det
egentlig en søker der?
Vi lettet, og for seil og motor gikk vi op unner Amsterdam-øen
og ut til havs.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
