- Project Runeberg -  Peder Seier /
184

(1928) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

184

mæssigheter i landskapet. Engang i tiden maatte
prærien være kommet i tanker om, at det kanske
ikke tok sig pent ut at ligge saan flat og utstrakt,
hadde saa rørt paa sig aldrig saa lite; men straks
hun merket alle de smaaknutene som satte sig
under huden, saa hun straks, at dette ikke gik
an. Og nu hadde det gaat saan til, at hvor meget
hun end strakte sig ut, vandt hun ikke at faa
knutene bort; de sat her endnu og mindet om hendes
forfængelighet. Nede i de smaa forsænkningene
var landet saa vaatlændt vaar og høst at det ikke
var fremkommelig der, noe den første som kjørte
der hadde aabendaget og derfor holdt sig oppe i
heldingene; den næste hadde fulgt sporet efter
ham, og med tiden var disse hjulsporene blit til
en vei, som nu en god halvmil bugtet sig i mange
slyngninger.

Framme i en av krokene saa Peder et enslig
menneske gaa og svinge med et spand. Har du set
saant — skulde han raake paa folk her! Hvem
kunde nu det være? Han tørket vandet av øinene
og sagtnet ridtet; hjertet buldret til det klang
utover alle prærier.

Miriam saa ikke op da han naadde hende, men.
spurte lavt — og han syntes hun skalv i maalet:

«Farer du denne veien ?»

Peder kjendte, at nu fik han ta i, skulde han
faa ordene fram:

«Jeg tar vestover her nordved hjørnet. — Jeg
rir fort, ser du!» — Dette var ikke forklaring nok,
han lette efter mer som kunde passe; og da han
intet fandt, ventet han paa, at hun skulde komme
og hjælpe ham. Jo længer pausen mellem dem
blev, des sterkere kjendte han skammen. — Dette
blev uutholdelig; hun fortsatte at gaa, sterkt
lutende med hodet; her sat han høit oppe og saa
like ned i nakken paa hende, og veien gik saa

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:57:37 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/pederseier/0188.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free