Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hj. Riiser Larsen: Nestkommanderendes jobb - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NESTKOMMANDERENDES JOBB 159
sig stygt og blev arbeidsudyktig i lengere tid. Styr*
mannens trøst var at det kunde bli verre når vi kom
op under bankene.
Jeg var så redd som jeg aldri i mitt liv har vært,
og jeg håper inderlig at jeg aldri mer skal komme i
samme situasjon. Det var ikke livet jeg var redd
for. Der var foreløbig ingen fare for det. Det var
dekkslasten vår. Flyvemaskinene. Om kassene
hadde vært fulle av gull, de kunde så inderlig gjerne
gått overbord. Men flyvemaskinene måtte vi komme
frem med. Ekspedisjonen måtte ikke gå overstyr i
år. Jeg følte igjen takknemlighet ved at fartøiene
var blitt skilt fra hinannen. «Farm» kunde ikke ha
ydet oss nogen hjelp. De hadde der ombord bare
måttet være tilskuere.
Ut på aftenen — påskeaften — sluttet vinden å
øke, og i løpet av natten løiet den. Første påskedags
aften kom vi inn i isen, og beregnet da å være om?
trent midt på Spitsbergen. Det riktige under almin?
delige omstendigheter vilde ha vært å ha holdt nord*
vestover i fritt farvann til vi var på høide med Kings
Bay. Der var imidlertid fremdeles adskillig dønning
som nu var fra sydvest. Tåken som vi hadde fått
skulde også ha tilsagt oss det. Men for oss betød
isen smult vann og sikkerhet for dekkslasten. Vi
var derfor ikke i tvil om hvad vi skulde gjøre. I
håp om å treffe landråk gikk vi inn gjennem isen
med kurs mot land. Efterhvert som vi kom innover
blev dønningen mindre og mindre for til slutt å være
bare ganske svak. Hvor inderlig jeg velsignet den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
