Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
122
stilling. En forordning av 1768 fastsatte et beskjedent bidrag
fra barnefaren mntil barnet var 10 år gammelt. Loven av I.
august 1821 utvidet farens økonomiske forpliktelser, han skulde
betale minst halvparten av de omkostninger som krevdes til bar-
nets nødtørftige underhold til dets 15. år.
Men familierettslig var barnet fremdeles uten far, det fikk
bare arv efter mor og mødrene frender, og bar morens navn.
På de lister som blev innlevert til Statistisk kontor krevde man
bare morens, ikke farens navn. Således slapp mannen socialt
sett frelst og fri fra affæren, mens moren blev sittende igjen
med skammen og skaden.
I 1883 stilte to prester av venstrefraksjonen, stortingsrepre-
sentantene Lars Oftedal og Jacob Sverdrup, et forslag som gikk
ut på å øke barnefarens bidrag fra halvparten til to tredjedeler.
Det var ikke rimelig, mente forslagsstillerne, at kvinnen som
hadde darligere arbeidslønn, skulde stå for det samme bidrag som
mannen. Dertil skulde mannen tilpliktes å betale utgiftene ved
barselsengen, likesom det gjennem øvrigheten skulde sørges for
at bidragene virkelig blev innbetalt.
Stortinget vedtok forslaget med en del endringer, men regje-
ringen nektet sanksjon. Fra konservativt hold fryktet man nem-
lig for at en sadan lovbeslutning skulde føre til større usedelig-
het fra lettsindige «fruentimmer». Man fant at spørsmalet ikke
var så liketil, da det jo slett ikke alltid var kvinnen som blev
forført. Dersom mannen alltid hadde lovt ekteskap, dersom
kvinnen alltid hadde holdt sig fri for andre, var det grunn til
a være streng mot mannen og velte den vesentligste byrde over
på ham. Men selv i slike tilfelle burde kvinnen ikke gå helt
fri, hun fikk likesom mannen passe sig. Det var ikke uten grunn
at den franske rett gav moren plikt til hele forsørgelsen og
forbød a lete efter det uekte barns far. («Morgenbladet» 16.
mai 1883.) Man var ogsa engstelig for at det uekte barn
skulde kunne stige frem til de høieste stillinger i landet. Da
vilde det ikke lenger regnes for noen skam å sette dem inn 1
verden, mente pastor dr. E. F. B. Horn. Derimot påtalte ingen,
som «Dagbladet» antydet (nr. 130, 1888), at de «uekte fedre»
gikk fra hedersstilling til hedersstilling like op til Stortingets pre-
sidentstol og til Stiftsgarden som landets regjeringschef.
Det overveiende antall fattigstvrer og alle embedsmenn, som
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
