Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Herregud, om vi to små folk alltid kunne se, hvor
mye lenger vi når, om vi til enhver tid står ferdig
til å motta kraft fra hverandre.
Så herlig forfriskende å sitte ute i denne elva på
den lyse bunnen, og la de kjølige bølgene skvalpe opp
om brystet på en, mens solen skinner i vannet, og leker
med bena dypt der nede. En kjenner faunen juble
i de stille skoger.
Jeg skulle over til Missjøhaugen nord for
Sølen-fjellene; men det var så steikende varmt å gå om dagen
nå, fikk heller vente til kveilen, og imens slikke sol
og fred på denne seter-vollen, og drømme skogens
drøm.
Store planer hadde en for utferd. Skulle vært
langt borte nå, unner trope-sol i urskogen, i det
ukjente — og ble så hindret av krigen . . .
Men hvorfor så langt? Her er sol nokk, og blå
himmel, og naturen evig ung, evig ny, — sannelig
nokk å oppdage — og skogens store ensomhet og
tungsinn . . .
Men ellers så er den nå ikke så svær skogen her
nettopp. Menneskene har fart stygt med den, har
flådd disse vi’e furumoene bortetter, og det er ikke
store pinnene som står igjen. Men slik er det jo mest
overalt. Hvor blir Norges skoger som ga ly?
Likevel så er det nå skogen da, den vi er kommet
fra. Østover, stadig østover strekker den seg, — unner
dens ubrutte teppe kan du dra fram månet etter månet,
og år etter år — gjennom Sverige, Finnlann, gjennom
201
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
