Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Geiranger, 17. juli.
Regn og skodde over fjellene, ingenting å se,
og likevel er det skjønt å være menneske. Det er
så underlig med det: i regn- og styggvær blir en ofte
lettest til sinns. Er det den fuktige luften som dugger
det indre gråværet ? nå er det helt borte . . .
Nedfarten hit var visst noe av det mest storslåtte
jeg har sett, når jeg bare hadde sett noe av det. Men
skodda var så tett, at da jeg var der oppe i skaret
med fosser på alle kanter, så jeg ikke a’ent enn
veltende skyer unner og over. Jeg ante at jeg hadde
dalen og fjorden tre tusen fot rett unner, der nede
i dypet hvor de grå steinmassene forsvant.
En gang gikk det et rift i skodde-kaven og jeg
så et grønn-blått bånn dypt, dypt nede, — det måtte
være elva etter at vannstrengene hadde tumlet seg
sammen utover disse hengende, veltende urene og
berg-veggene ... Så forsvant det igjen, og jeg hørte
bare dundret av fallende vann.
Det er den mest utpregede botn-dal jeg kan
minnes å ha fart igjennom. Det innerste av botnen
stiger omtrent to tusen fot ende opp, og deler seg
i to, med en elv fra hver side, som ikke syntes å
ha gravd seg dype renner, noen av dem. Tiden siden
botnen ble dannet av isen, og breen svant, er for
kort; dertil kommer at avstannen fra vann-skillet
til sjøen er så liten, og fallet stort, så utgraving og
transport har gått for fort fra alle kanter.
Det var helt polar-lannskap der oppe mellom
98
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
