Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Hjem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRAM OVER POLHAVET
193
mennesker. Hvis gamle Ravna hadde vært med, vilde han syns det
var «meget pent» om alle disse mennesker hadde vært rener.
Så tordnet alle orlogsmennene løs, med 13 skudd hver, og gamle
Akershus fulgte med 13 tunge drønn, så ekko våknet i åsene omkring.
En båt, rodd av unge sjømenn, legger ut fra Fram. Høi og
rank og alvorlig står Nansen i båten mens den glir inn til Honnør*
bryggen, og stiger i land med sine 12 mann. Fra et mektig kor
stiger Luthers salme: Vår Gud han er så fast en borg. Ogderefter:
«Ja vi elsker» fra tuseners bryst, mens hodene blottes. Det var en
gripende stund som ingen der var med, vil glemme.
På ordførerens velkomsttale svarte Nansen med kraftig røst:
«Norske forsamling! Det er et vanskelig hverv å tolke de følel*
ser som besjeler mine kamerater og mig. Jeg minnes vel den dag
vi drog hjemmefra. Fjorden lå regnværstung. Tungt var det å ta
avskjed. Tungt var ansvaret. Vi følte at Norges unge lykke var
med ombord, følte at hvis vi svek, da svek vi landet. Men jeg var
viss på at mine menn vilde gjøre sin plikt til siste blodsdråpe. Jeg
sier at stoltere følge enn jeg hadde, er aldri dradd mot nord. Takk
av innerste hjerte for velkomsthilsenen, en hilsen som neppe er blitt
andre nordmenn til del. Takk til Kristiania. Vi gjorde kun vår
plikt. Derfor er velkomsten tidobbelt kjær. Leve hovedstaden! Gid
den ofte må utsende et følge som det den gav mig!»
Gjennem en triumfport som helt var klædt med hvite turnere
og idrettsmenn, — som et hvitt fugleberg, — drog vognrekken op i
byen gjennem den festklædte gaten til universitetet, hvor Alma Mater
i rektors skikkelse hilste velkommen.
Av Nansens svar er følgende en understrekning verd: «Det er
den fulle sannhet at jeg på min ferd har følt mig som en utsending
og en forpost for den videnskapelige forskning. Når jeg nu atter er
hjemme ved videnskapens arnested, kan ord ikke uttrykke mine fø*
lelser.»
Så trådte studenterturnerne frem, med ordene: «Kamerater, la
oss kranse heltene fra de øde ismarker», hengte de en krans om hver
av de 13 nakker. De bekransede helter kjørte så op til slottet.
Som en brenning fulgte menneskehavets hurraer og jubel med dem
til kongsborgens port. Og havet sank ikke tilbake, somme tider steg
det til torden, og gang på gang må Nansen og Sverdrup ut på al*
tanen.
13 — Fridtjof Nansens saga
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
