Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Mellem slagene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
112
da Guds velsignelse av — mysost og pemmikan i blanding. Og det
satte vi oss til å maule midt oppe i sneen i tykke mørket.»
«Dere kan takke Gud at dere ikke får det her idag,» sa Eva.
«Ja, Eva, du sier det er vond smørelse,» knurret hennes mann,
«men det er så menn bare en vane.»
Foreløbig drakk vi vår champagne og nød vår dessert, mens
Nansen blev ved : «Ja, der satt vi tq alene oppe på toppen av Nore*
fjell, sånn 5000 fot over havet. Snoen rev i kinnene, mørket blev
tykkere og tykkere. Lengst i vest var det likesom en svak, svak
lysning efter dagen, den siste i året. Vi fikk nok se å lette på oss.
Så var det å ta retning så nogenlunde nedover til Eggedal. På
Høgevarde 1 ned til dalen er det vel så omtrent en norsk mil, så det
hadde ikke vært noget å snakke om i lyset. Men nu var det ikke
så greit midt oppe i ville fjellet. Det fikk stå til. Og utover gikk
det i svarte mørket, jeg foran og Eva efter. Det gikk som en vind
utover skrenter og berg, og det gjaldt å holde tungen rett i munnen.
Når en har vært ute i mørket en stund, så er det likesom det står en
svak lysning av sneen: en kan ikke kalle det lys, men det er da like*
som et skimt iallfall. Ja, Gud vet, som en kan klare sig mange
ganger; men vi kom da nedover. Rett som det var måtte jeg brå*
stanse og skrike til Eva. Det var for bratt for skiene, det var ingen
annen råd enn å gli på enden. Det leter på buksene, men det er
sikrere når det er mørkt.
Sneen drev om ørene så det sved, for det var synd å si det var
tøvær, og utover gikk det.
Aller best det var, midt i fulleste farten, blåste hatten av mig,
— jeg hadde en sånn liten grå hatt som jeg pleier gå med. Så var
det å bremse og komme på benene igjen. Langt oppe skimtet jeg
noget svart på sneen, krabbet i vei, hugget til og slo fingrene mot
en sten. Hatten måtte ligge lenger borte; jo der var den. Jeg hugg
i sten igjen. Det yret bortover sneen med hatter, hatt i hatt, hatt i
hatt langt bortover. Men når jeg skulde sette den på hodet, så blev
den til sten. Stener for brød kan være leit, men stener for hatter
er så menn ikke bedre.
Det var ikke annet for enn at jeg fikk ake videre uten hatt.
Eva satt der hun satt, hun. «Eva!», ropte jeg. «Eva!» Langt
nede svarte det. Det var likesom ingen ende på denne milen. Men
1 Toppen av Norefjell.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
