Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
180
Margrete kunde en enda diskutere med — til
nød. Men her syntes spillet tapt på forhånd. Olav
hadde så grundig innkapslet sig i sine egne
forestillinger tredve år tilbake i tiden, at noen
diskusjon med ham kom hun ingen vei med. Det eneste
hun kunde gjøre, var å prøve å se tingene som de
var, og prøve å forstå hvorfor han stod nettop der
han stod.
Jo, en ting til kunde hun vel gjøre i en situasjon
som denne: Oprettholde selve den rent
menneskelige samfølelsen. Var bare den der, var i
virkeligheten ingen ting umulig!
At menneskene ikke skjønte det! Gjennem den
var det jo at forståelse kan bibringes, og rett
erkjennelse vokse frem når vanskelige situasjoner
opstår. Bare gjennem den!
Alle disse tankene vellet op i Estrid, da hun reiste
sig for å gå.
«Det er sant, Olav, får jeg lov å se i skapet ditt
før jeg går, det er så meget vakkert der!»
Uten et ord tok Olav en nøkkel op av
brystlommen og åpnet et veldig skap som strakte sig
midtveggs fra gulv til tak.
Alltid på nytt blev Estrid stående like grepet foran
dette livsverket til Olav, blitt til gjennem lange år i
fristunder mellem hårde arbeidstak, helst i sene
aftentimer, når huset ellers hadde gått til ro. Dette var
Olavs «dikt om livet», skåret i tre og farvelagt i
duse, rene farver.
I felt efter felt på innersiden av dobbeltdørene
og i selve midtfeltet inne i skapet så hun menneskenes
gang over jorden. I Olavs første, religiøse periode
symbolisert i mer eller mindre bibelske motiver,
senere, da han grublet sig løs fra kristendommen og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>