- Project Runeberg -  Vi som går kjøkkenveien /
141

(1930) [MARC] Author: Sigrid Boo
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjortende rapport

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

141

stangselleri. Omsider stakk hun sin lille, fine op-
stoppernese ned i de grønne blader, trakk duften
inn og sendte derpå glasset fra sig igjen med føl-
gende bemerkning: — Så yndige de er! Hun trodde
det var en slags raffinert borddekorasjon. Det ide-
elle selskap hadde efter dette ikke rørt stangsellerien,
men selvfølgelig var der en bøffel tilstede som like
efter begynte å gnaske på en. Uttrykket i den unge
pikes øine da hun så det var ubeskrivelig. Jeg led
med henne. Vær sikker på at hun aldri senere i
livet kan se stangselleri uten at det stinger gjennem
henne. Hun kan le av episoden og fortelle den til
andre, men det stinger like fullt.

Dette var trekk fra selskapslivet sett gjennem en
stuepikes briller. Hvis jeg var stuepike i femogtyve
år er jeg sikker på jeg kunde gi ut et helt bind fullt
av pussig-pinlige anekdoter.

En reddsom lang innledning alt dette her. I
grunnen satte jeg mig ned for ganske kort å for-
telle dig en oplevelse jeg hadde igår.

En lunefull skjebne vilde at jeg igår ikke kom
tidsnok til å ta imot gjestene slik som jeg pleier.
Jeg hadde altså ingen idé om hvilke størrelser der
hadde innfunnet sig.

Intetanende svinset jeg inn med hummerfatet, og
til å begynne med gikk alt godt og vel. Jeg var alt
kommet et godt stykke ned over rekken og skulde
nettop til å senke fatet foran en herre på den tid-
ligere beskrevne elegante måte, da vedkommende
vender ansiktet mot mig og jeg skuer rett inn i —
Jørgens sorte, glitrende glugger. Han blev rød og
forvirret, reiste sig halvt op, nikket, mumlet noen
utydelige ord, besinnet sig derefter, satte sig ned og
forsynte sig i distraksjon med mesteparten av det
som fantes på fatet. Selv var jeg om mulig ennu
rødere og ennu mere forvirret. Alle blev opmerk-
somme. Alle tenkte: Aha! Situasjonen var infam.

Litt efter litt kom jeg til hektene igjen. Vel be-
tenkt var jo dette en glimrende anledning til å vise
den vantro hvad jeg dudde til. Du skulde hørt den

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 5 03:15:18 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kjveien/0143.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free