Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
59
Lisla satte fingeren i munnen og studerte dette nye fenomen. Redd
var hun ikke. Besta flyttet barnet nærmere og nærmere. Lisla så
forundret på bestefar, især på det store skjegg. Besta løftet henne
op på hans ene kne og hjalp hennes eine hånd. Lisla så på besta
og tok i skjegget, snudde sig, og så på bestefar, smilte og tok resolutt
tak med begge hender. Det var nytt og noe annet enn å bore fingre
i fars og bestas øine og ører. Pål Nordland vart mjuk og varm.
Noe så godt hadde han ikke kjent siden han hadde sine eigne små-
veikjer på kne og i skjegg og hår. Hun reiv og sleit med all sin
makt, lo og så kry på besta. Hun tok i så bestefar grein og lo med
ansiktet på skjeive.
Karen kom inn i det samme og så frydefullt på dem. Her hadde
hun den beste diplomat til å løse livets konflikt. Madamen påla
henne å lage en god og snar middag til sin far. Imens fikk Lisla
frie hender.
Nils kom heim klokken halv syv i sin arbeidsdrakt, kvite, grønne,
gule og grønnflekkete av alle sekker med kali og brissel og andre
farger og malingsaker.
Goddag, Nils, sa Nordland, og reiste seg høg og sterk, meget
venlig, næsten blyg.
Nei, goddag da, værfar, ja det får jeg vel si, og takk for sist.
Karen gav Nils et varsomt vink med sine kloke øine, hvis sprog
mannen hennes hadde lært å lese.
Du hi vest itj nå å takke mæ for sist for nei, sa Nordland.
Å det æ glømy altihop no, sa Nils. Du va redd for dottra di, og
det ha du Guds rett i. Æg æ redd for Lisla mi der æg au. Me snakka
itj meir om det. Men som æg sjer ut, når det kjem frammundfolk!
Jaja, det e no min embetsdrakt, som presten har sin, generalen sin
og feieren sin. Når me er ærlig så får drakten vårå efter arbe.
Ja, det si sæg sjøl. Når du bli bonde, får du slit ut våjmals-
trøia og itj gang i nytrøia, Nils.
Ja, vart æg bonde mått æg visst det. Karen passa visst på mæg.
Men du må sett dæg.
Takk som by, men det æ godt å stå når’n ska tenk på det’n si.
Æg å Lisla, veikja dår (dokkers), mæ hi vårte hjartens godvenner.
Nei, si du det. Ho va itj redd då?
Nei, med engang va ho i luggen min, og æg ska si at ho hi itj
lite krefter, ho to kraftig i. At så lite vesen kan vårå så sterk i
fingrom! Det æ godt to (emne) in. — Ka namn hi dokk satt på ha?
Ho e itj døpt ennu, far, sa Karen. Me hi vanta på dokk.
De hi stunda på oss. Ja ja san. Når’n hi forgått seg, bli vegen
trong. Me hi snakka om det dagen lang, men det hi itj vorte meir
enn snakk. Æg fæ gjørrå mærg liten idag, for å få det gamle gløymd.
Prat ikkje meir om det far. Alt er gløymd av oss, og du og
mor får også gløyme all den sorg jeg gjorde dokk, da jeg reiste på
den måten. Ska vi slå en strek over alt, far?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
