- Project Runeberg -  Ida Elisabeth /
321

(1932) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II - 6

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

321
fristelsen til at kaste sig bort. Til de blir voksne
og uveiret lægger sig saa er de noget nytt, som
en strand ligger nyskapt og glittrer den første god»
veirsmorgenen naar stormen har stilnet. Mig var
der ingen som passet paa; der var ingen som kunde
hindre Frithjof eller holde ham borte fra mig —.
Nøken jomfru, det var der en blomst som het,
kom hun til at huske paa. Det var Torvald Lander
som hadde vist hende den, sagt hvad den het -
hun hadde aldrig glemt det, endda hun bare var
smaapike dengang, men Torvald hadde smilt saa
ekkelt. Den lignet en krokus og saa var den gan*
ske lyst blaa og løftet bægeret paa en naken hvit
stengel ret op av bare svarte jorden det var vel
derfor den het slik, for den hadde ingen blader om»
kring sig. Det var et vakkert navn det var ond*
skap at le ekkelt av det.
Langsomt drev de nedover under epletrærne, tætt
indtil hverandre.
«Du maa ikke tro at jeg ikke forstaar,» sa han
sagte. Han holdt haanden sin inde paa hendes bryst
endda, men den laa stille nu, bare fingertupperne
rørte sig med bittesmaa stille kjærtegn. «At du kan
ikke —. Jeg vilde ikke ha for eksempel at de skulde
faa noget at slarve om dig borte paa hotellet. Jeg
har aldrig bedt dig om at bli sittende sent oppe hos
mig, har jeg vel, Ida?
skikk mange steder» - han lo litt, «- at kjærester
folk var sammen slik. Men det var den tiden da
det var værre skam at slaa op end det er nu om dagen
at fare at med hjemmet sit og ungerne sine som
uskikkelige gutter gjør med et skjærereir. Saa dengan*
gen var det likesom hvetebrødsdagene, saalænge folk
var forlovet. Smekmanaden som svensken kalder
det. Det var ikke no’ bryllupsreise og slikt for bøn*
der, ser du. Naar de hadde holdt bryllupet, saa
var det at gaa for lasset sammen resten av levetiden.
21 Undset.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Dec 20 19:51:19 2023 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/idaelisa/0327.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free