- Project Runeberg -  Samlede verker / 7. Den siste glæde, Markens grøde (6. utg.) /
69

[MARC] Author: Knut Hamsun
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den siste glæde (1912) - XXII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

69

Men en ting blir jeg ikke færdig med: å trække mig tilbake
og sitte i ensomheten i mit rum og ha det godt og mørkt om-
kring mig. Det er allikevel den siste glæde.

Et intermezzo: M

Frøken Torsen og hendes komediant kommer gående, jeg
hører deres skridt og at de taler; men da det er mørkt om
kvælden her jeg sitter så ser jeg dem ikke. De stanser utenfor
mit åpne vindu, de læner sig til det, og komedianten taler, ber
hende om noget som hun ikke vil, prøver å trække hende med,
men hun stritter imot.

Så blir han hæftig:

Hvorfor fan skrev du efter mig da? spør han sint.

Og hun begynder å gråte og sier:

Det er altså bare derfor du er kommet, huhu. Men jeg er
aldeles ikke slik, du kan late mig være, jeg gjør dig ikke noget.

Jeg kvindeskjønner? Bare indbildning, skryt. Jeg grep ind nu
fordi hendes gråt lød så ilde; for å gi mig tilkjende flyttet jeg
på min stol og kremtet.

Han blev straks opmærksom, han hysset og vilde lytte; men
hun sa.

Nei det var ikke noget . ...

Jovisst var det noget, og hun visste hvad det var. Men det
var ikke første gang frøken Torsen brukte dette knep overfor
mig, hun hadde før latt som om hun var utenfor hørevidde av
mig og hadde så hat delikate scener. Og hver gang hadde jeg
lovet mig selv ikke å gripe ind; men hun hadde ikke grått før,
men nu gråt hun.

Hvorfor gjorde hun disse kunster? For å renske sig i mine
øine, i mine en sat mands øine, at hun var så bra, at hun var
så skikkelig. Men kjære barn, det visste jeg før, jeg har set det
på dine hænder! Du er så fuld av unatur at du går her ugift i
dit syv og tyvende år og er gold og uåpnet!

Parret drev bort.

*



Og med en anden ting blir jeg aldrig færdig: å trække mig
tilbake og sitte i ensomheten i skogen og ha det godt og mørkt
omkring mig. Det er den siste glæde.

Det er det høie, det religiøse ved ensomheten og mørket som
gjør at man har behov for dem, det er derimot ikke derfor
man søker bort fra de andre at det bare er sig selv man holder
Ut, nei, nei. Men det er det mystiske at alt bruser fjærnt mot
en, men alt er nær, man sitter i midten av en allestedsnærværelse.
Det er vel Gud. Det er vel en selv som ledd i alt.

Å

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Jan 10 11:03:59 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hamsun/6-7/0073.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free