Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
sig sammen på divanen og hos dem lå Natasja. Grigor
Grigorevitsj blev stadig dårligere; han hadde en periode
da han hadde voldsomme anfall av angst; de måtte sitte
og holde ham i hånden. Den siste dagen lå han stille,
uendelig trett; Kolja og Ljoba var hos ham, da han
prøvde å reise sig op i et tungt rallende stønn. Han
sank ned igjen og var død.
Kolja vasket liket, den nakne kroppen som engang
hadde elsket hans hustrus.
Bak kisten gjennem de tåkete gatene gikk et lite
følge, Kolja og Ljoba sammen med Natasja og Pjotr;
barna holdt hverandre i hendene.
Om aftenen sa Kolja: — Hvad skal det bli av Natasja?
Ljoba visste det ikke riktig.
Kolja sa: — Ljoba, kan hun ikke bo hos oss?
Ljoba gikk bort til ham og la hans hode inn til brystet
sitt og strøk ham over håret: — Du er så god, sa hun
og begynte å gråte.
— Men det er jo et barn, utbrøt Kolja.
Leonard hadde aldri spurt Kira om hennes tidligere
oplevelser. Han hadde ikke noen grunn til det, ingen
utenfra plaget ham, og i henne selv fantes ikke noe
grums. Den strideste strømmen er den reneste, tenkte
han.
Men en natt da de var sammen, kom han til å si
nølende: — Kira, har du hatt mange andre?
— Noen, svarte hun. Og du?
— Noen.
— Nå vel.
De lå stille sammen i halvmørket.
Han fortsatte: — Men ikke sant, du har ikke gjort
noen så lykkelig som mig . . .
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
