Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Flagget
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
de andre. Den vatte bare noen B timer, men jeg bl ir
aldri ferdig med den. Den gikk. hjemover. Det var en
rekognoseringjtur langs Vest-N orge, over leden.
Jeg stod bak flygernes plasser da jeg visste at vi
måtte nærme oss kysten. Det var gratt vær med drivende
skyer; de fonn et seg til landskaper som lignet det jeg
skulle se, og ble borte. Tål slutt steg svarte klipper opp
av li av et med hvitt skum drivende om foten, trossig og
majestetisk, men da vi kom nærmere, var det som trær
med mørke, fine, åndeaktige grener stod og suste før alt
løste seg opp og drev som tåkeflak omkring oss. Så med
ett var vi utc av sky ene. Sjocn lå grå og klar, og langt
inne lå landet. Jeg så Norge. Fjellene. De var så blå.
Far gen i denne kystlinjen grep meg så underlig om
hjertet, den var som blåtøy bleket og skört og slitt, men
så ren, så stolt i sin renhet, som fra et strevsomt hjem.
Så kjærlig-blått, så nøysomt-blått var laudet der inne.
Vi strøk innover, over de første grå skjærene hvor
sjøfugl fløy opp. Men det er bare oss! tenkte jeg. Vi
gikk ganske lavt over øyer og sund, noen meter over
knauser og hus og brygger og båter og mennesker. Det
var som flygerne ville at vi skulle få stryke hånden over
landet vårt og leve biam menneskene der nede, mens
vi fløy forbi.
Jeg gikk akterut til blistret for å se bedre.
Glassku piene var vrengt ned, så maskingeværene stod frie
ut i den åpne susende luften. Det er for lavt under
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
