Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XIV. Irkutsk til Vladivostók
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
266
IRKUTSK TIL VLADIVOSTOK /
At det virkelig er tørt her på denne steppen, og på
disse nakne ås-ryggene, og at det er grunnen til
tre-mangelen, trots elven og vann-dammene jeg så, må vel sluttes
av det, at på enkelte steder vokser noen stakkars bjerke-trer
her og der sprett opefter langs bekke-farene i liene. Var det
ikke det at det var tørt, så vilde vel disse bjerkene også
kunne vokse andre steder.
Så stiger vi langsomt høiere, mot kammen av Store
Khin-gån. Her står bjerkene litt tettere, men de er små, bare med
enkelte større trer imellem, og enda er det merkelig
glissent, en meter eller to mellem hvert tre, og det er
ingen unnerskog, bare nakne, greskledde bakken. Det er
ikke andre slag å øine enn bjerk, bare et eneste lavt
lerketre, kanske en meter høit, så jeg i en grøft nær jernbanen. —
Så bærer det in i den tre kilometer lange tunnel gjennem
kammen av Store Khingån. Kommet ut på den andre siden, slår
det en hvordan naturen med ett er forandret. Fjellet skråner
bratt nedover, med fullt utviklete daler, og bjerke-skogen er
blit sterkt blannet med busker av dverg-ek, som danner kjerr,
og dekker hele fjell-siden bortefter. Her og der er det tilmed
enkelte høiere virkelige eke-trer, det er sten-ek. Lenger nede
så jeg også mange stubber i den tynne bjerke-skogen. Det
måtte være av nåletrer, men de var svarte og brente.
Også her må det altså ha vært store nåleskoger før, som er
brent av.
Vanskeligheten ved den sterke nedstigning fra Store
Khingån er blit klaret ved et stykke vakkert ingeniør-arbeide;
banelegemet gjør nede i dalen en stor sløife, og kommer tilbake
og går unner sig selv. — Da vi kom lenger frem, var det ellers
meget det samme brune, øde gress-lann østover, som vi hadde
hat på vestsiden av Store Khingån, skjønt alt ved neste
station, Bukhedu, så vi noen få dyrkete, grønne marker; de
tilhørte selvsagt Kinesere, som er de dyktige akerbrukere. Her
var også en kinesisk lansby, typisk, tett sammenklemt hus i
hus, og med et høit gjære omkring, som riktig skal holle dem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
