Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Dudinka til Kureika
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JENISEI-OSTJ ÅKENE. KUREIKA
141
slektet sprog, og alle disse folk beskrives av Kineserne som
oprindelig blå-øiede og blonde av hårfarve.
Kirgiserne er først senere gått over til å anta
tyrkisk-tatarisk sprog, og regnes nu til Tatarerne. Ved ingifte med
omkringboende stammer kan også disse folk senere være blit mere
eller mindre mørke og sorthårete.
For noen år siden har den finske sprogforsker G. J.
Ram-stedt, på grunlag av Castréns optegnelser av
Jenisei-Ostjake-nes sprog, fremholt, som det synes, vektige grunne for at dette
sprog er en gren av den indo-kinesiske sprogstamme, og
skulde være nærmest beslektet med tibetansk. Derved vilde vi
få en vid utstrekning mot syd for disse folk, og det kunde også
bringe mer forståelse av at de kinesiske historieskrivere først
omtaler dem som hvite og u-tyrkiske av utseende.
De er for lokkende disse dunkle gåter fra folkenes urtid,
deres vandringer og oprinnelse, ikke minst her i dette
umådelige lann. Vi kan ikke løse dem, det er så rent for lite det vi
kjenner. — Men der kommer vor blide, smilende Alexej og
meller at maten står på bordet og venter — en melling altid
like velkommen som matklokken på den største ocean-damper.
Idag er det deilig stekt stør, som Alexej er en mester i.
Ved fem-tiden om eftermiddagen ankret vi i munningen av
elven Kureika, hvor det var et oljelager for „Omul", og der
måtte vi ta petroleum ombord.
Da vi gikk i lann, var det første syn som møtte os en tam
vilgås, som sat ganske rolig på ett ben og så på os, og så
labbet den opover til huset. Den var bragt til folkene her denne
sommer av de infødte som hadde fanget den som liten. Den
tok sig nu lange utflukter og fløi tvers over Jenisei til vestsiden,
men kom altid tilbake til huset igjen. Den var så tam, at jeg
siden så konen komme bærende in med den, og sat og kjelte
og klappet den, og det syntes den å like godt.
Mens Vostrotin gikk til huset for å få en prat med folkene
og drøfte de forskjellige forholl, søkte Loris-Melikov og jeg in
i skogen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
