Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI. Armenia i nyere tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
UTRYDNINGEN AV ARMENIERNE
235
Efter samme ministers befaling skulde bare armeniske
barn unner 5 år få leve. De kunde opdras til Tyrkere.
Den 31. august 1915 erklærte Tala’at bey overfor den
tyske ambassadør: «La question armenienne n’existe pius.»
Han kunde vel for så vidt ha sine ord i beholl som at på
den tid var de fleste deportasjoner ordnet. Det
vesentlige som nu sto tilbake var å få avlivet de ofre som
måtte overleve dødstogene. De ble samlet i
koncentrasjons-leire ved grensen av den arabiske ørken, men fikk omtrent
ikke mat, og heller ikke leilighet til å finne livsopholl.
Januar 1916 ble 5—6000 Armeniere sennt fra Aintab ut «i
ørkenen», i april ble 14 000 «forviste» i leiren ved Ras ul Ain
myrdet. På befaling av byens kaimakan ble de av leiete
Tsjerkesser-bander hver dag ført ut i flokker på 300—500
til elven 10 km. borte, ble drept, og likene kastet i vannet.2
Ved Meskene ved Eufrat øst for Aleppo, hvor Armenierne
ble sultet ihjel i en av disse store koncentrasjons-leire, lå
efter tyrkisk utsagn 55 000 av dem begravet. Til oasen
Der es Zor ved Eufrat ble det anslått å være kommet
60 000 forviste i 1915, som for det meste forsvant. Den 15.
april 1916 ble 19 000 sennt i fire transporter til Mossul 300
km. tvers gjennem ørkenen; bare 2500 rakk frem 22. mai,
en del av kvinnene og pikene ble solgt til Beduiner på
veien, resten døde av sult og tørst. I juli 1916 var det
20 000 deporterte i Der es Zor; otte uker senere fant en
tysk offiser bare noen hundre håntverkere igjen, resten var
forsvunnet, de var litt efter litt ført bort i flokker på noen
hundre og myrdet av leiete Tsjerkesser-bander. Men
sultedøden var enda frykteligere; unner et øienvidnes opholl i
Bab døde på to og en halv dag 1029 Armeniere.
Der er øienvidners beretninger om disse utsultede og
døende menneskers tilstann, i sin gru oprivende som et
mareritt; de ulykkelige skygger av engang menneskelige
tilværelser, og mange av dem høit dannede, spiste alt de
kunde komme over, og der sat gendarmene aldeles
likegyldige for deres lidelser og voktet dem til de var «ferdige».
Det fulstendige helvete. De tyrkiske myndigheter søkte å
hindre alt hjelpe-arbeid, også fra tysk side. Da dr. Lepsius
allerede i august 1915 søkte tillatelse av Enver pasja i
Konstantinopel til å bringe hjelp til de lidende «forviste»,
svarte denne at Tyrkerne selv vilde gjøre det, og vilde
Tyskerne hjelpe kunde de overlate gaver og penger til den
tyrkiske regjering, så skulde de komme til rette sted. Hvad
«rette sted» mente, er kanskje ikke tvilsomt. Amerikanere
som kom med hjelp, ble nektet å lanne.
2 Jfr. Lepsius, a. v. s. 256.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
