Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI. Armenia i nyere tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ABDUL-HAMID’S MYRDERIER
219
Abdul-Hamid lyttet, men forsto snart at lengere enn til
ord og papir, vilde det heller ikke nu komme. Han kunde
trygt fortsette sine planer. Mens denne forfulgte uskyldighet
beklaget sig til paven i Rom over de engelske beskyldninger,
og mens paven søkte å formille England, fikk alle
øvrighetspersoner i Anatolia vink om at de måtte være ferdige til å
skride in for å beskytte den muhamedanske befolkning mot
de kristne som pønste på oprør. Hele den kristne
befolkning måtte unnersøkes og avvebnes like til kniver.
Armenierne begynte å ane hvad som foresto, og det
var med frykt de så sig nødt til å utlevere de få stakkars
våben de hadde, og som myndighetene siden utleverte
muhamedanerne til å myrde de kristne med. Mange ble
unnerkastet den mest barbariske tortur for å få dem til å
tilstå hvor våben var gjemt, eller også hvilke revolusjonære
kretser de tilhørte, for å gi regjeringen kjærkomment
bevis for påstannen om oprør.
Så kom den ytre foranledning som ga påskuddet til å
slå løs. Den 30. september 1895 drog et tog på et par tusen
Armeniere gjennem gatene i Konstantinopel, mot «den høie
Port» i Stambul, for å overrekke storviziren et bønskrift
med det armeniske folks klager og fordringer. Det kom
til slagsmål med noen tyrkiske studenter (softaer), det ble
vekslet noen skudd, og så hugg politiet in, mange Armeniere
ble skutt, og de aresterte ble stukket ned med bajonetter i
politi-stasjonene, de armeniske herberger ble stormet om
natten, mange Armeniere flyktet in i de armeniske kirker,
og ble endelig reddet ved de utenlanske sennemens
in-skriden.
Dette var jo oprør; nu kunde sultanen la ordren gå ut;
og så brøt det løs i alle de armeniske byer og lansbyer,
de våbenløse Armeniere ble slaktet ned av vebnet pøbel
ledet av politiet, av Kurder med sultanens nystiftede
hami-dije-rytteri, og av Tyrker. De regulære tropper hollt orden,
og så till at «arbeidet» kunde gå sin gang, og grep in hvor
det ble nødvendig fordi Armenierne forsvarte sig i sine
kvarterer; disse ble da sprengt fra hverandre med kanoner.
Sultanens organiserte røverbander «arbeidet»
tilfredsstillende, Armenisk blod fløt i strømmer overalt i Akhissar,
Trapezunt, Erzingian, Baiburt, Bitlis, Erzerum, Arabkir,
Diarbekr, Malatia, Kharput, Sivas, Amasia, Aintab,
Mersi-van, Marasj, Cæsaréa, o. s. v. Det sluttet i Urfa julen 1895
da 1 200 Armeniere ble levende brent i domkirken. Enkelte
forsinkede myrderier kom også i 1896 i Van,
Konstantinopel og andre byer hvor det på grunn av stedlige forholl
ikke kunde bli ordnet før.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
