Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI. Armenia i nyere tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
UNNER TYRKERNE I 19. ÅRH.
215
menn som middel til å presse nye fordeler ut av Tyrkiet
hver for sig, uten at de kan forstås å ha hat noe alvorlig
ønske om å hjelpe det blødende folk, som stadig ga nytt
stoff til rørende deklamasjoner.
De snedige tyrkiske statsmenn var i all sin fordervethet
gløgge nokk til å opfatte stillingen, og nyttet den til sin
fordel. Mens de ophollt verden med høitidelige løfter om
frihet og likestilling for de unnertrykte, som de aldrig
drømte om å opfylle, spillte de den ene stormakt ut mot
den annen. Når det ble klaget over de uhyggelige
misgjerninger, nektet de blankt at de hadde funnet sted, og anstillte
sig indignert over de skammelige påstanner. I denne
særlig tyrkisk diplomatiske kunst ble de uovertrufne mestre.
Vi skal ikke her gå in på de forskjellige høitidelige
hånnskrivelser som sultanene utstette i 1839, efter
Krimkrigen i 1856, i 1876, o.s.v., og hvori alle unnersåtter uten
forskjell på rase eller religion blev lovt like rettigheter,
likhet for loven, fri religions-øvelse «uten å lide selv den
ringeste tvang», o. m. m. Heller ikke skal vi opholle os
ved den russisk-tyrkiske krig 1877—78, og de berettigede håb
Ruslands seire vakte hos Tyrkiets Armeniere, eller ved
de diplomatiske forhandlingers mange krokveier unner
freds-kongressen i Berlin efterpå (1878), hvor nye løfter av
sultanen om forbedringer av Armeniernes kår ble godtatt.
Alt dette papir med de mange og store løfter betegnet
seiere for det vesteuropeiske diplomati og for europeisk
retsinn og menneske-kjærlighet, som diplomatene kunde
vise verden, skjønt de jo vel visste at Tyrkerne aldrig tenkte
på at opfylle dem.
For Armenierne i Tyrkeriket var alt dette verre enn
ingenting. Det ga dem falsk håb, mens det bare forverret
deres kår. Den tragiske virkelighet er at de vilde vært
langt bedre farne om Europas folk med deres regjeringer
og diplomater aldrig hadde tatt sig av deres sak. Ved sin
påståtte sympati for dem, og ved sine henstillinger og
noter med krav om en bedre behandling av Armenierne, som
de ikke en eneste gang har satt noe alvorlig in på å drive
igjennem, opnådde maktene bare å opirre Tyrkerne, samtidig
med at de viste dem sin mangel på alvor; og disse kunde
ustraffet ta sin blodige hevn over sine armeniske
unnersåtter, som var årsaken til denne ubehagelige kritikk og
til de ydmygende løfter som måtte gis. — Det er i en sum
hvad Europas statsmenn og diplomater har gjort for det
armeniske folk.
Mitt unner stormaktenes freds-forhandlinger i Berlin
hadde den britiske regjering unner tegnet en hemmelig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
