Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VII. Til Arpa-Tjsai og Leninakan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
124
VII. TIL ARPA-TSJAI OG LE NINAKAN
Kommet tilbake til byen, drog vi, ført av Napoleon, til
en restaurant for å få middag. Foran ingangen var en
skare gutter som var skopussere. Av dem var det
overflod både her og i Erivan; men de syntes ikke å lide nød,
altid i godt humør, og skøieraktige. Efter vor vandring
gjennem tunnelen og vannet, kunde deres hjelp jo også
være velkommen. I den hete solsteken var skoene blit
helt tørre igjen.
Vi kom ned i en herlig kjølig og renslig kjeller, hvor
vi fikk god mat og vin, og god musikk. To violiner — en
mann og en kvinne, med en underlig høi hårfrisur — en
fløite, og en mann ved pianoet. Det ble først spillt
arme-nisk musikk med den vanlige noe ensformige, hoppende
danse-rytme. Så kom det russiske melodier, i bredere
roligere drag fra de store stepper med det dype vemod, et
tålmodig folks resignerte sjel. — Så kom den skjønne sang om
Stenka Rasin, den ukrainiske røverhøvding på Volga, og
bonne-fører, som særlig nu er blit folke-helt i hele Rusland.
Nu fulgte kurdiske, persiske og tyrkiske (tatar) melodier.
De var vakre, og syntes mer melodiøse enn de armeniske,
særlig var en kurdisk melodi fra nærheten av Ararat
eiendommelig; men det påstås jo at også de kurdiske og
de tyrkiske sanger skylles Armeniere.
Det undret mig at de altså her spillte musikk fra sine
bitreste fiender; at den gjerne ble hørt, vidnet det spontane
bifall om. Det ble forsikret mig at der intet folkehat var
lengere, og særlig ikke nu efter at soviet-systemet var
inført. «Nu er vi alle brødre,» sa de; men at det går dypt,
har jeg nu mine tvil om. F. eks. barnene vil gjerne
opføre skuespill, og har meget anlegg for det; det er altid
dramaer de opfører, men gjerne vil de da drepe Tyrkere.
Merkelig så demokratisk forhollene var blit her. Ved
bordet et stykke fra os, sat en del yngre menn, den ene
var sekretæren for folke-kommissariatet, altså det vi vel
vilde kalle stats-sekretær; ved samme bord sat hans
chaufør, som var den eneste av selskapet som spiste med
luen på hodet. Heller ikke hadde han noe meget
«salon-fähig» lag; men han deltok høirøstet i samtalen, og ga sin
mening med stor sikkerhet.
Ved et langt bord ved siden av os, sat et annet selskap
av yngre menn med dannet utseende og mer stilferdige.
En av dem kom med et glass i hånnen for å bringe en
hilsen og et velkommen i sine kammeraters navn. Jeg
måtte bort og klinke med dem; de virket høist tiltalende.
Jeg undret mig stadig over så mange forskjellige
an-sikts-typer her var. En stor del utpreget armeniske. En
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
