Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
216
Vi gikk forut. Det var tydeligere, men svakt. Nu
var det bare en banken.
«Vi må undersøke dette. Er Sterke Hai redd?»
spurte Jens.
«Sterke Hai aldri redd,» lød det korte svar.
«Så følg mig. Du Håkon må bli på dekket.»
Jens grep en lanterne og gikk ned i forrummet,
fulgt av Sterke Hai, som hadde trukket sabelen.
«Hvad tror du dette kan være Håkon?»
«Jeg vet ikke min venn,» svarte jeg, «kanskje det
er en ulykkelig sjørøver som er syk eller fengslet.»
«Jeg er så redd.»
«Det skal du ikke være. Hadde den som er dernede
kunnet gjøre nytte eller skade, hadde han nok vist sig
før. Vi har skibet i vår makt nu, og er godt be-
vebnet.»
Der kom tre menn op av forrummet; men Jens
bar den ene. Det var altså en syk.
«Hvem er det, Jens?»
«Det er en gammel bekjent!»
«Hvorfra?»
«Ja, hvem skulde vel ha drømt om slikt! Det er
førstestyrmannen på «Lord Nelson».»
«Styrmannen på «Lord Nelson» en sjørøver! Det
er umulig!»
«Ja nu skal vi høre,» sa Jens rolig, idet han la sin
byrde fra sig.
Jeg gikk nærmere. Det var virkelig styrmannen på
«Lord Nelson». Han var meget medtatt, og stirret
forbauset på Jens og mig.
Da vi hadde snakket norsk, hadde han ikke for-
stått hvad vi sa.
«Men hvorledes er De kommet ombord her blandt
disse sjørøvere?» spurte jeg.
«Jeg er selv plyndret og næsten myrdet,» svarte
den ulykkelige mann. Han var så svak at han ikke
kunde stå og han hadde vanskelig for å snakke.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
