- Project Runeberg -  Håkon Håkonsen. En norsk Robinson /
142

(1927) [MARC] Author: Oluf Wilhelm Falck-Ytter
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

142

fremmed, og det lot ikke til at beboerne av byen no-
gensinne hadde sett hvite folk eller folk med klær.
Især syntes Mary å tiltrekke sig almindelig opmerk-
somhet på grunn av sin klededrakt.

Ved tegn og miner søkte Jens å forklare at de var
fredelige folk, og dette falt ikke så vanskelig, da in-
gen forsøkte å gjøre dem nogen fortred; men å for-
klare dem hvorfra man kom, fikk man opsette med
til en annen leilighet. Tross alle disse gode merker,
følte våre to skibbrudne sig på ingen måte beroliget,
og de ønsket sig bort; men da de nu engang var kom-
met blandt de ville, måtte de bli der og rette sig efter
omstendighetene. Mary var redd for de mørkfarvede
menn, som med sine køller og buer så meget krigerske
ut. Jens trakk båten iland, og gikk så fulgt av hele
svermen opover til hyttene. Han tok veien like mot
det største av disse hus; ti han tenkte som så, at 1 det
største hus måtte vel den mektigste mann bo.

Da de under mengdens skrik og skrål var kommer
like hen til huset, blev de møtt av to store, vakre
menn, som de ville enten næret frykt eller aktelse
for; ti de vek tilbake så våre to venner var ganske
alene, da de kom hen til de mektige menn. Disse var
visstnok likeså forbauset som deres undergivne hadde
vært, men de la ikke sin forbauselse så tydelig for
dagen. Jens måtte atter til med sine miner; men han
var visstnok meget uheldig i å gjøre sig forstått, for
de to høvdinger vinket til dem at de skulde følge med
til strandbredden. Da de kom derned, syntes det å
gå et lys op for byens fedre, de pekte på båten og
på det uendelige ocean som lå foran dem, og antydet
ved tegn at de fremmede var kommet den vei. Da de
atter kom op til landsbyen, blev de ført til høvdin-
gens hus, og der traktert med fisk, brødfrukt og annet
hvad huset formådde. Om aftenen fikk de anvist et
lite hus, og uaktet leiligheten just ikke var stor, var
den allikevel så god som nogen annen der på stedet,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 03:35:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fyhakonh/0152.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free