Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
109
Jeg næret ikke overdrevne forventninger om dens sjø-
dyktighet.
Jeg behøvde ikke mast, for jeg hadde ikke noget
seil; men jeg fikk på en måte laget årer av et par
unge trær. Flåten fløt høit på vannet og hadde me-
get større bærekraft enn der trengtes for å holde mig
oppe; men hvordan det vilde gå mig når jeg kom ut
av den stille bukt hvor flåten blev bygget, hadde jeg
ikke noget begrep op, men så meget forsto jeg at det
vilde bli en farefull ferd — kanskje min siste. Man
kan si at det var uforstann å våge sig ut med så
dårlige saker, men jeg tror snarere at det var viking-
blodet, som vi norske sjømenn alltid roser oss av å
ha i våre årer, der bragte mig til med godt mot en
morgen å drive ut av bukten med ebben og ut mot
det uhyre hav, som for mine øine ikke syntes å ha
nogen grense.
Flåten gled sakte ut forbi pynten av viken og hen
mellem de holmer og skjær som beskyttet øen mot
oceanets lange, rullende, mektige bølgeslag. På begge
sider av flåten hadde jeg gjort nogen slags tollegan-
ger, slik at flåten gikk med det ene hjørne foran når
jeg halte dyktig i årene. Og jeg rodde av all kraft,
for veien til vraket var lenger enn jeg oprindelig
hadde tenkt, og jeg vilde gjerne unngå den brennende
solhete som man på en stille dag alltid har på den del
av jorden.
En lang tid gikk alt godt, og skroget av fartøiet
viste sig alt meget tydeligere, da jeg plutselig like i
nærheten av flåten fikk øie på en hais trekantede
ryggfinne. Å flykte var umulig, jeg måtte opta kam-
pen med denne rasende menneskeeter. Jeg visste at
et slag av haiens kraftige hale, vilde bringe min svake
flåte til å kantre, og da var jeg fortapt. Et øieblikk
var jeg som lammet av skrekk, men den bydende
nødvendighet gav mig kraft til å handle. Årene var
unyttige som våben; jeg måtte forsøke om ikke et
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
